Mange er bekymret over Irans utenrikspolitiske agenda, som både har klare anti-vestlige toner samtidig som den er urovekkende uforutsigbar. Likevel tror jeg det er grunn til å bekymre seg minst like mye over Nord-Korea. Etter at det mystiske landet med den kronisk uberegnelige diktatoren Kim Jong Il i vår har gjennomført flere avfyringer av kortdistanseraketter og atomprøvesprengninger (den siste kraftigere enn Hiroshima-bomben), samtidig som landets hær er verdens fjerde største (!), burde det gi pannerynker hos de fleste.
Ikke minst siden de fleste eksperter ser ut til å være enige om å være usikre på hva Jong Il egentlig vil. Er det en styrkedemonstrasjon, et spill for galleriet, eller hva? Oversikten begrenses dessuten av propaganda og kunnskapsmangel om landet. For hva vet vi egentlig om Nord-Korea, bortsett fra leksikonopplysningene på CIA World Factbook, Google Earth eller videosnutter som denne? For norsk sosiologis del virker Nord-Korea nærmest fjernet fra kartet (et unntak er Geir Helgesen ved Nordisk Institut for Asienstudier ved København Universitet, som ikke er sosiolog, men som ut i fra CV-n forsker i samme farvann). I den store omverdenen er utvalget noe bedre, men heller ikke her – i alle fall ikke sammenliknet med andre diktaturregimer – er forskningen bugnende.
Ett unntak er Helen-Louise Hunters Kim Il-Song’s North Korea fra 1999. Foruten å gi leseren et innblikk i de politiske omstendighetene som har formet landet siden Korea-krigen på 1950-tallet, er den et intimt portrett av hverdagslivet i et samfunn der ville politiske løfter og hard undertrykking går side om side. Fra den bisarre argumentasjonen bak juche-ideologien til barneoppdragelse trekker Hunter noen essensielle sosiologiske tråder. På tross av hennes tilknytning til CIA da hun skrev boken, og som den amerikanske politikeren Stephen J. Solarz nevner i forordet, viser Hunter på en nøktern måte ikke bare hvilke realiteter som eksisterer i landet, men også hvilke mekanismer som iverksettes for å beholde samfunnsformasjonen i Kim Il-Songs ånd.
Hunters studie var av uforståelige grunner klassifisert av CIA i flere år, og det er først i senere tid at hennes innsikt kommer vanlige folk til gode. I lesningen av boken dukker imidlertid et annet spørsmål opp: Sammenliknet med en annen politisk kruttønne, nemlig Midtøsten, hvorfor er det så få som er interessert i Nord-Korea? Av mange sosiologiske spørsmål rundt Nord-Korea er dette muligens et av de mest bemerkelsesverdige.
