I en tid ellers preget av forbausende mye agurknyheter var det en befrielse å lese Henrik Syses «signert»-spalte i Aftenposten i dag 29. juli. Hans bidrag til sommerens dannelsesdebatt er å påminne om at akademia slett ikke er noen søndagsskole når det gjelder meningsutveksling. Syse poengterer at det å gi tilbakemelding og ytre sine meninger i rett temperatur er en av livets utfordringer, samtidig som han advarer mot tilstander der «vi fratar hverandre all verdighet eller erklærer hverandre for idioter».
For et lite akademisk miljø som det Norge har, er disse ordene viktige. Lykkeligvis har vi unnsluppet vår variant av det som kalles «The Sokal Hoax». I 1996 fikk fysikkprofessor Alan Sokal på trykk en artikkel i tidsskriftet Social Text. Hensikten var å se om tidsskriftet ville publisere en artikkel full av dekonstruktivistisk nonsens, attpåtil innsmurt i venstreideologiske svermerier lik de redaktørene av tidsskriftet bekjente seg til. Avsløringen skapte stor kontrovers og reaksjonene var delt. Enkelte mente at Sokal bare var ute etter å sette folk i offentlig gapestokk. Andre mente at han simpelthen hadde avdekket en ideologisk styrt meningsborg forkledd som samfunnsvitenskap.
Nå var det ikke første eller siste gang en artikkel full av tull har kommet på trykk i et fagfellevurdert akademisk tidsskrift. Eksempelvis viser Schön-affæren at fagfellevurderinger ikke er noen garanti mot juks. Min tolkning av Sokal-affæren er at dybden i debatten gikk på Sokals metoder. Nettredaktør for Forskningsetiske komiteer, Sigrid Skavlid, skrev nylig i en kommentar at «om man oppfatter Sokal som helt eller skurk, vil nok være avhengig av hvor man selv plasserer seg i ’vitenskapskrigen’. Men man kan spørre seg om det er akseptabelt å forsøke å lure folk bevisst for å henge dem ut.»
Jeg synes det er helt uakseptabelt. Da er det bedre å gå til Erik Tunstad, redaktør for forskning.no og den fantastiske bloggen «Sprøytvarsleren», drevet av NTNU-professor Martin Ystenes, som begge leverer ramsalt, men argumentbasert kritikk av vitenskapelig tvilsomme påstander.
I et fag som sosiologi er denne lærdommen av avgjørende betydning. Syse skriver med rette at man på den ene siden må være forberedt på å bli kritisert, spesielt i fag der interessene er like mangfoldige som jordens folk og kvalitetskriteriene ofte flytende. På den andre siden har man krav på å bli møtt med anerkjennelse for at man deltar i den akademiske diskursen. Som konsekvens er det ikke bare dypt usosiologisk å møte faglig kritikk med for eksempel avvisning i stedet for motargumenter, men også – for å sitere Syse en siste gang – «mangel på elementær dannelse».
Peter L. Berger skriver i sin klassiske Invitasjon til sosiologi (norsk versjon 1991) at sosiologien bygger på fire tenketrekk, hvorav det ene er metodisk relativisme. Det betyr ikke at alle meninger er like sanne, men at verdensbildet må bygge på en antagelse om at selv om et fjell utvilsomt er et fjell, kan det se annerledes ut fra nordsiden enn fra sørsiden.
