Om cirka en uke er det duket for en ny TV-sesong med mesterkokken Eyvind Hellstrøms ryddesjau blant norske restauranter i programmet Hellstrøm rydder opp. Fra å være elendig organiserte og uhygieniske ferdigmatstekere forvandles de under Hellstrøms sersjantuke til ålreite, sågar fremragende, restauranter. De som har fulgt tidligere sesonger av serien kjenner godt til Hellstrøms metode; knallhard disiplin, respekt for kvalitet, ydmykhet overfor råvarenes makt og systematikkens fortreffelighet. Hans lederegenskaper er formidable fordi de tar både personer og yrke på alvor.
Visst, dette er en pedagogikk tilpasset kokkekunstens indre verden, artig visualisert i animasjonsfilmen Ratatouille og usentimentalt beskrevet i bøker som Anthony Bourdains Kokkejævler. Men jeg tror Hellstrøms metode, hvilket kan ses parallelt med den lignende serien Ramsey rydder opp, har overføringsverdi til andre deler av samfunnet. Skoleverket er det første som slår meg, ikke bare fordi norsk skole har blitt et sted å være i stedet for et sted å lære, men også fordi belønningen Hellstrøm gir hvis noen tar til seg og utvikler rådene hans, er såpass betydelig. Alle som har sett disse episodene vet at han ikke farer lett med skryt. Men når den først kommer, er den uforfalsket anerkjennende. Restaurantene, i alle fall de fleste av dem, gjør det bra. Bare én har det gått skikkelig dårlig med, og der nektet eierne å følge Hellstrøms råd.
Organisasjonsosiologisk er lærdommen denne: Ved å påpeke en rekke felles feller, for eksempel at restaurantene gir menyene så fancy navn på rettene at ingen vet hva de spiser, avdekker han samtidig en systematisk ukultur som med enkle grep kan vendes til noe positivt. Hele pakken får gjennomgå; fra hvordan biffen skjæres til det å takle restaurantdriftens sammensatte natur. For Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er dette den reneste IKEA-oppskrift for å grave norsk skole opp av den likegyldighetsgjørma den nå befinner seg i. Thomas Hylland Eriksen har et poeng i at i rike land blir folk mer fornøyd dersom de får lov til å gjøre vanskelige ting. Så også skoleelever. Respekten for læreren bør gjeninnføres, dersom lærerne fortjener det.
Følger vi Eyvind Hellstrøm, er det å være flink aldri et problem, men et gode; det å kunne sitt fag er ikke uttrykk for arroganse, men kvalitet; tydelig kommunikasjon er ikke bare PR-gurusnakk, men et must dersom folk skal kunne jobbe sammen. Likhetsideologien som alle norske skolereformer og politiske grunnlagsmateriale ledsages av, og som antropologen Marianne Gullestad (1946-2008) har gjort glimrende rede for, skal naturligvis ikke avskaffes. Men det kan ikke være slik at lærere må bruke mer tid på å få elevene til å holde fred enn de bruker til å lære dem om hva som skjedde i 1814 eller lille gangetabellen – like lite som Hellstrøm må påminne kokker om at de skal bruke skikkelige råvarer dersom de vil servere god mat.
