I det som er del av en omfattende sparepakke i TV2 har det lenge vært kjent at programmet «Dokument 2» legges ned. Ut i fra gårsdagens utgave, som tok for seg norske myndigheters hjelpeløse behandling av Martine-saken (mer om den nedenfor), er det ufattelig – ikke minst når man ser på hva TV2 satser på ellers.
Siden 1992 har «Dokument 2» vært en fast programpost på TV2. Magasinet har vunnet en rekke priser, samt skapt verdifull oppmerksomhet omkring alt fra betente til aktuelle og sovende saker. Så hvorfor legges det ned? Nyhetsdirektør i TV2, Kjell Øvre Helland, uttalte til Dagbladet at det ikke var kvaliteten på programmet det var noe galt med, men kostnadene: Slik «Dokument 2» drives nå blir det for dyrt. Men hvis penger er problemet burde det vel være nok av andre tiltak å skjære ned på? Trenger vi virkelig «X-Factor» eller hundre sesonger med «Jakten på kjærligheten»?
Lønnsomhet er nå én del av diskusjonen. Men mest graverende er det å se at ingen i TV2-ledelsen ser det større bildet som «Dokument 2» inngår i. Antropologen Ulf Hannerz’ bok Foreign News: Exploring the World of Foreign Correspondents fra 2004 viser at selv om verden stadig globaliseres, synker antall utenrikskorrespondenter, samtidig som mediedekningen blir stadig mer smalsynt og markedsrettet. Da er programmer som «Dokument 2», i likhet med NRKs «Brennpunkt», kjærkomne som motvekt til breaking news, nyhetsmessig double dipping og tohodede kalver. Å senke faktaflaggskipet virker mer som en desperat handling for å tekkes underholdningshungrige seere.
Dessuten er det med på å rive ned den allerede tynnslitte tilliten folk har til journalister, hvilket er pussig, siden Helland selv uttalte i et annet intervju at den sammenhengende fortellingsformen er viktigere nå enn noen gang, nå som nyhetsvirkeligheten er så fragmentert. Imidlertid mener han at innkjøpt materiale er vel så interessant. Likevel svekker det mediehuset TV2s stilling hvis det reduseres til et administrasjonskontor for oppkjøpte programmer. Gerhard Helskog, den virkelige «Dokument 2»-veteranen, uttalte at det er vanskelig å erstatte «Dokument 2», og at man får ikke den samme kompetansen hvis man kjøper ferdigproduserte dokumentarer fra produksjonsselskaper.
Gårsdagens program, som kan ses på «Dokument 2» sine nettsider, beviste nettopp det. I mars i fjor ble norske Martine Vik Magnussen funnet voldtatt og drept i London. Alle spor leder til rikmannssønnen Farouk Abdulhak, som hjulpet av sin mektige far skjuler seg i Jemen – et nokså lukket land på den arabiske halvøy uten utleveringsavtale. I dokumentaren får vi møte en usedvanlig tafatt Jonas Gahr Støre, en etterforsker ved Scotland Yard som kan fortelle at de har nok til å opprette tiltale mot Abdulhak, verdens mest uspiselige norske oljemann i DNO, samt en jemenittisk advokat som kan bekrefte at Farouk virkelig befinner seg i Sana’a, Jemens hovedstad.
Per Christian Magnus og Robert Reinlund, som har laget dokumentaren, sitter igjen med et inntrykk av at Utenriksdepartementet er uinteressert i enkeltskjebner. Det er lett å få den samme følelsen som seer, ikke minst når de i dokumentaren viser til at Norge aldri kontaktet sin generalkonsul i Jemen for å få fremdrift i saken. Generalkonsul Abdulwasa Hayel Saed er Jemens kanskje rikeste og mektigste mann. Han har sittet som folkevalgt i Parlamentet i 16 år, og har ukentlige møter med landets president. Dessuten er han svært Norgesvennlig.
Programskapernes møte med ham alene, og det å sitte med en uggen følelse av hva han kunne ha gjort i saken, er tilstrekkelig til å gjøre TV2s avgjørelse komplett uforståelig. For Martine Vik Magnussens far. For hennes venninner. For alle. Og i morgen er det en ny runde med «X-Factor».
