Thrills & Skills

The Need for Change

2011-12-20T02:26:00.000-08:00

Since WRC commercial chief Vladimir Antonov was arrested in London November 25, following the issue of a Europe-wide arrest warrant as part of an investigation into the asset-stripping of Bankas Snoras, a Lithuanian bank of which Antonov was a 68 per cent shareholder, the WRC has been a mess. Fortunately, as we race towards Christmas, and the recce for Rally Monte Carlo, it seems like the rescue has been made. Because things looked bad. Really bad.

Prior to Antonov’s arrest, regardless if he is innocent or not, the sport already was in a fragile state with enduring criticism from the major manufacturers, fans and investors. With the turmoil in the wake of Antonov’s arrest none of the manufacturers were in a hurry to pay the entry fees for 2012 until the registration date came, amplifying the tension even more. Moreover, major players like Abu Dhabi closed their wallets and left WRC completely.

Actually, this is quite interesting. According to a FIA spokesman, quoted in the Emirati news paper The National, Abu Dhabi was dropped from the WRC calendar in 2011 because it would cause «geographical imbalance». I guess the inclusion of Jordan apparently added enough Middle Eastern flavours to a championship where more than half the calendar takes place in Europe. Also, the FIA’s standpoint stood in contrast to the words of Simon Long, commercial boss of WRC, who in 2011 said that «there is a desire to evolve the calendar to a more global one, as we are pretty Eurocentric as a championship right now».

Given the recent events it seems kind of weird that I was so positive about the new WRC during the first half of this year. Especially noteworthy in these discussions is the increasing dissatisfaction with the mismatch between possibilities and turnouts. Objectively, the global road show of the WRC is a treasure chest of commercial opportunities, of adventurous storytelling, automotive drama and spectacular scenery – and, mind you, some of the world’s most fascinating regions have yet to be visited by the WRC circus. So why doesn’t it work? Besides unintended organizational turmoil answers are plenty, and experts stack up in two lines to speak their opinion.

Many desire a standardization of everything from ECUs to rallies and tires. Make the WRC more similar to the Intercontinental Rally Challenge (or the WRC changes that came in 1997). They have better media coverage, less «tribal politics» in the organization of points and events, and most importantly: it is actual competition between a number of drivers and manufacturers. Problem solved.

Others favour a copy-paste of Group B. Forget about past errors and unleash the spectacular engineering that historically is the reason to why WRC became a global spectacle in the first place. Add to this new events as well as the return of the classic ones – like the Safari Rally, as seen in the video above – and the result will be a fun and exiting sport with wild cars hustling through exotic venues. Again, problem solved.

I am not in the position to decide which way the FIA should choose. But in order to keep the WRC from hanging on by its threads here and there in the future, they surely must pick one of them.

The Environmental Issue

2011-10-31T03:48:00.000-07:00

Doing fieldwork on different WRC rallies produces a variety of experiences. While attending Rally de France-Alsace 2011, this became clear Saturday morning when I read the local news paper Dernieres Nouvelles D’Alsace (DNA). Headlined «C’est parti pour trois jours de liesse – let’s go for three days of celebration», followed by a picture of Seb Loeb driving off the ramp at the ceremonial start at Place Kleber in Strasbourg – it was easy to assume that the rally was a big party with unanimous support from the Alsatian local authorities as well as the general public. One reason, assumingly, was focus on the environment.

Early morning, Alsatian vineyards, a couple of hours before the cars came screaming on the road in the background. Photo: Hans Erik Næss

If you read the press kit from the French Motor Sports Federation (FFSA), it says «right from the launch of the operations linked to the organization of the 2011 Rally France-Alsace, the FFSA has involved all the bodies looking after the protection of the environment». As an example, the organizers refer to a carbon evaluation of Rally France-Alsace conducted in 2010 where they found that it generated 2700 tons of greenhouse gases, the equivalent to two roundtrips by an Airbus between Paris and New York in terms of CO2 emissions.

What was interesting was that 60 % of these rejects were due not to the rally itself, but to the traffic it generated in terms of spectators. FFSA’s solution was to set up a properly adapted public transport service for the Rally France-Alsace 2011 in partnership with the Alsatian territorial communities. Not everybody bought into this, though. In the very same news paper, a string of academics and others launched a scorching critique against the rally. In something resembling an anti-WRC-manifesto available here, they conclude that the rally is a barbaric event representing nothing but a scandalous misuse of money while destroying the environment and glorifying an expat tax refugee (Loeb) as the hero of the day. Ouch.

Either way, as a spectator you actually didn’t notice much of this at all. But given that the majority of emissions came from the traffic generated by the rally, there is one important lesson the organizers should take into consideration. Many of the stages were unreachable unless you travelled by car, and even then you had to walk vast distances. Poor information along the way, for instance how far it was to walk from the parking lot to the stage (something I noticed several families with small children were complaining about), was not helping either. In fact, if one really wanted to cut emissions, better information would ensure that spectators would not get lost all the time!

Foresight

2011-09-05T05:22:00.000-07:00

Imagine 5-6 drivers, all in different cars, who all capable of winning a WRC rally. Wouldn’t that be something? David Williams, main author of the Rallycourse books, wrote this in 1998: “prospects for international rallying look better than at any time since the mid-1980s”. If the mood before the 2011 season was not entirely similar, it was still a noteworthy breeze of excitement in the air.

The new Polo WRC R, ready to hunt.

When Mads Ostberg clinched second place in Rally Sweden further expectations were evoked. Since then, however, it has been the usual Loeb way, even though Ogier has snatched a couple of victories from his master. Consequently, as it has become now, the WRC is doomed if the competition doesn’t hot up. (Note: I am not one of those who blaim this on Loeb – it’s not his fault that he is one hell of a driver, rather, the others must step up). So, what about next year?

As the 2011 season have only four rallies left, rumors and “informed guesses” dominate the blogosphere. In the last edition of Handbrakes & Hairpins, for instance, Evan Rothman writes about Mikko Hirvonen’s destiny in WRC. The reason is that, as it stands this week (5-9 September), Loeb has renewed his contract with Citroën for another two seasons, his teammate Sebastien Ogier for 2012, both MINI drivers Dani Sordo and Kris Meeke are allied to the new team for two seasons and Jari-Matti Latvala is signed with Ford until the end of 2012. That leaves Hirvonen. And don’t get me started on the rest of the pack: Petter Solberg, Mads Ostberg, Ott Tanak and Jari Ketomaa, just to mention a few.

In other words; the field is crowded. Either way I think the WRC as a sport will benefit from anyone, rookie or veteran, who actually has the possibility to challenge Loeb for the title in 2012. It will not be easy, given Loeb’s unparalleled talent and Citroën’s gargantuan budget, but if the MINI continues to improve and Volkswagen works their Polo WRC right (and perhaps Toyota announces its comeback!) the new WRC (as of 2011) will maybe get the competition it deserves. To do so, several changes are needed.

One of least communicated, but perhaps most pressing issues (as discussed in my previous blog post), was underlined by Simon Long, CEO of North One Sport, in an interview with TotalRally.com in February 2011: the importance of stability. To achieve greatness in sport, people, manufacturers and sponsors must have predictable long-term conditions.

History proves him right. Foresight was, as David Williams points out, one of the main reasons why the 1997 rule changes “made international rallying look affordable and sustainable. They have also made it extraordinarily exiting. At no stage in its history has the sport been as competitive”.

Things are heating up in the WRC

2011-06-10T01:26:00.001-07:00

Well, Loeb is still winning – but is if we take the rallies in Italy and Argentina into account, the atmosphere in WRC seems different that during the last couple of years. Cars look and sound great, Rally Monte Carlo is announced to be back in WRC in 2012, and above all the rallies are closer than ever with fierce battles and action-packed stages. Experienced WRC reporter Julian Porter wrote recently that his current «fever rating» was a 10/10: «The 2011 season just gets better and better. Argentina is a special place: passionate fans like nowhere else in the world, a landscape to die for and stages that just bring out the best in our drivers. And to top that, what a battle we had with five drivers at it hammer and tongs, three different leaders and the eventual winner only stealing it in the final 3.9 kilometres!»

I think Porter summarizes it quite well, not least if you view the YouTube-video above, showing the fun of both WRC 2011 and Argentinean roads. Add the fact that Volkswagen made a very impressive show on Sardinia, introducing their new Polo R WRC and commiting to WRC for five years with initial testing planned during 2011. Dr Ulrich Hackenberg, member of the management board of the Volkswagen brand, development division, said the WRC’s new technical regulations had proved a decisive factor in the firm’s decision to contest the WRC. He also added: «The big task of engineering a vehicle that is competitive and capable of winning at a large number of challenges holds great appeal for us».

Dr Hackenberg’s enthusiasm brings forward thoughts about the second golden age of rallying (the first one was Group B), that is when World Rally Cars were introduced in 1997. Prior to this, 5000 turbocharged 4WD cars (reduced to 2500 in 1993), the basic requirement for Group A, was a hefty demand for most manufacturers in the 1990s. Therefore, European manufacturers in particular urged the FIA to introduce another change in technological regulations. The idea was to take the creative freedom from the Group B regulations and pair it with vigorous safety requirements. That way it would provide technical opportunities to produce spectatular cars, while keeping the door to WRC open for all kinds of manufacturers. And it did. In 1999, there were seven manufacturers in the WRC.

Can we anticipate a similar development in, say, 2014? Rumor has it that it’s not just Volkswagen that has considered entering the WRC in near future. Saab is mentioned here and there (that would be a fun return from one of the classics), but even more so discussed is Toyota, which according to a well informed source has indicated that they plan to contest five or six rallies in 2012, prior to a full WRC programme in 2013. If this is for real, it would bring the WRC to another level, enabling new drivers and new talent of all sorts to enter the most fascinating motorsport championship in the world.

On the table: Logistics

2011-04-26T05:30:00.000-07:00

Moving the WRC circus around the world is not always just a matter of logistical precision. Circumstances that goes beyond each team’s reach are also part of the game and truly interesting for me as a social scientist doing research on WRC and globalization.

As demonstrated in Rally Jordan 2011, the job of getting there was hampered by political unrest in the Middle East. Only after a strenuous journey - as told by Ford's John Milllington in the YouTube clip below - the 37-strong convoy, which then among other things had been delayed at the port of Haifa in Israel because of paperwork issues, arrived at the Dead Sea service park location after midnight on Wednesday. Not much time since the rally starts on Thursday. Normally, the teams arrive on Saturday and begin their build up of the team area immediately. Now they had less than 24 hours.

Citroen Racing team manager Sven Smeets explained the situation to WRC.com: “The initial plan was to go through the Suez Canal and land in Aqaba in the south of Jordan. But the situation in Egypt made the trip through the canal difficult, so we decided to land in Tartous in Syria. Given the recent events there this solution was no longer possible. Together with Ford, North One Sport, Michelin and a few private teams we chartered a boat for Haifa, in Israel [from Trieste in Italy].” And if that was not enough: Some teams brought their rally cars back to their bases before freighting them by air to Jordan with the factory Ford Fiesta RS WRCs being flown from Luxembourg to Amman. But the trucks are too big to be freighted by air, so they had to be moved by sea. The new boat was hired at a collective cost of almost $825,000.

This situation, and last year’s Icelandic ash cloud that made the journey home from Rally Turkey an adventure, shows that even in the age of globalization, distance still matters (opposite to what Francis Cairncross, the author of the 1997 book The Death of Distance: How the Communications Revolution Will Change Our Lives, claimed). Despite all economic and sociological talk of a borderless world, ports and borders are perhaps more heavily guarded than ever before in the name of preventing crime. It also affects the general public. Just think about how it was to travel with an airplane ten years ago compared with today.

Those in charge of logistical setups, which is a big yet sometimes poorly communicated achievement of the WRC teams, could be faced with new challenges in this regard. According to WRC commercial boss Simon Long the number of European events in the WRC could be reduced in 2012 in favour of ‘flyaway’ rallies being added to the calendar: “I don't think we're going to see a revolution, but there is a desire to evolve the calendar to a more global one, as we are pretty Eurocentric as a championship right now. Long-term we need to look at the big emerging economies like Russia, China, India and Brazil.” Now, the 2012 calendar was not all that surprising, but for the future Long may have a point. Scouting new locations is however not as easy as it might seem, not least if we take into account those who advocate a return to the classic WRC rallies such as Monte Carlo and the Safari and making them the backbone of WRC once and for all.

Any expansion of WRC must also be rooted in an existing spectator base. Especially on this point Citroen has complained about the need for having a WRC round in the Middle East. Team principal Olivier Quesnel said that “the FIA wants to have a round in the Middle East, so we have to go, but it's not important for us. There’s not really enough people. I have to say, I wouldn’t be sad not to come back to Jordan. The stages are OK, but it’s not enough. In Abu Dhabi, sure there is more money, I'm pretty sure we won't have too many people there, either.” On the other side, perhaps more WRC rounds in Asia could bring back some Asian manufacturers that ruled the WRC in the 1990s?

I imagine the 2013-2014 seasons will be exiting on this matter...

A Positive Experience

2011-02-16T03:13:00.000-08:00

Last weekend’s Rally Sweden was by many said to be put in a do or die-situation for the WRC. In my view it lived up to expectations. Whether it was the new regulations, or that Loeb for once had technical problems, I’ll leave for now. Anyway it was a true joy to see rally action till the end – it was five drivers in 15 seconds after two full days of rallying – with Mikko Hirvonen grabbing the win barely a whiff before young comet Mads Østberg. The cars looked and sounded great, too.

The final day also brought some unexpected drama. Sebastien Ogier had dropped to fifth after nudging a snow bank on the penultimate stage but fought back to fourth by winning the WRC’s inaugural Power Stage. His climb up the field was eased after Petter Solberg’s speeding infringement on a public road earlier in the event forced him to surrender his licence to the local police and let his co-driver Chris Patterson drive the remaining special stages.

And more is to come: Although no confirmation has been forthcoming, the Prodrive-run MINI team is set to break cover on Rally d’Italia Sardegna from May 5-8, and also from that rally onwards the Brazil World Rally Team is planning to register a single entry for Daniel Oliveira. Additionally, the Skoda people tussling around the service park in Sweden set rumours ablaze about the return of Skoda to WRC already in 2012 (that is, unless VAG decides to have a go).

So if Rally Sweden was a signal of what lies ahead, we have a lot of fun waiting.

WRC 2011 - boom or bust?

2011-02-08T02:06:00.000-08:00

Above: Rally Sweden, from one of my favourite WRC seasons.

Next weekend it is the launch of the WRC 2011 season. Sadly, it is not in Monte Carlo, although celebrating its centenary year 2011 (19-22 January), with a tremendous history of drama and glory to show for. The rally did take place a month ago, but then as part of the Intercontinental Rally Championship (IRC). Not a bad word on the IRC, but the loss of this prestigious event – once described by Ari Vatanen, WRC driver 1977-1998 and world champion in 1981 in his book Every Second Counts as “the king of rallies” – is a serious blow to the WRC’s rank as the world’s toughest motorsport.

Launched in 1911 and run 78 times since then (in addition to being the inaugural event of the WRC in 1973), taking place along the French Riviera and in the Alps above Monaco in the Principality of Monaco and southeast France, it has become a mix of thrills, glamour and spectacular scenery. As rally historian Graham Robson puts it in his book Monte Carlo Rally. The Golden Age 1911-1980: “It may no longer be the most important in the world’s rally calendar, but the Monte Carlo Rally is certainly the most famous”.

Still, the reason for this departure from the WRC is very simple: The Fédération Internationale de l’Automobile (FIA), which governs the WRC, has a different opinion on how to organise rallies than Automobile Club de Monaco (ACM). Although ACM officials say they would like to return to the WRC, FIA’s event itinerary of the WRC, introduced in 2000 to make the championship more predictable, less costly and commercially more effective, is seemingly not commensurable with ACM’s philosophy of rallying.

Rene Isoart, a long time ACM organiser and General Commissioner, said in 2008, when Monte Carlo first was dumped from the WRC calendar due to rotation regulations by FIA, that this opened up for a return to the historical kernel of the rally: “Next year, we do not have to worry about the constraints of the WRC. We can recreate the atmosphere of night stages, take three service parks, run the rally in the week…everything is possible.” Furthermore, he concluded that “the pleasure is not the same in the WRC, the atmosphere is less special, the magic is lost and there are fewer of our old friends here. This rally has existed for a long time – before the WRC was created.”

Well. WRC 2011 is nonetheless still on, and the opening venue is Rally Sweden, a rally famous for its snowy conditions, freezing temperatures and cheerful spectators. Its history started already in 1950, and has proven to be a hard challenge for non-scandinavian drivers. This year, new regulations and new cars incite a lot of expectations. Will it be the reminiscent of the days where it could be “anyone's rally” even when entering the final stages? Or will Loeb dominate like the He-Man of rallying he has been for the last seven years? And can the new MINI challenge the big boys? Time will show.

Wales Rally GB

2010-11-23T01:33:00.000-08:00

A couple of weeks ago I attended Rally Wales, that is, I got a tour around the facilities of North One Sport, a UK based company that holds the commercial rights to the World Rally Championship as the events first ever global promoter. They are part of North One Television, one of Europe’s biggest independent media companies.

From trucks like these, North One Sport manage the media material from the rally and distribute it to 264 broadcast channels in over 120 countries worldwide with a cumulative audience in excess of 600 million.

It was really fascinating to both speak to those in charge and see the media production in action, and I learned a lot just by being there. Also, the Wales Rally GB was the last rally of the season, and a nice summary of WRC 2010 is found here.

Rally Finland

2010-10-21T03:22:00.000-07:00

A very late update, but still: Went to Finland in July to Neste Oil Rally Finland 2010 with the Swedish-based company RallyTravels. Being as close to a charter trip tailor-made for the WRC circus it was a hilarious experience, and proved to be ethnographically richer about the spectators than I expected. Above you'll find a small clip of seven times world champion, Sebastien Loeb, in his Citroën C4 WRC at Himos 2, the final stage of the rally and right next to where we camped.

I also wanted to show you our lunch (!) before it all went revving on Himos 2. It was called a rally plate (rallyplatta) and contained pretty much everything. But it was really good!

Kjære besøker

2010-04-06T04:52:00.000-07:00

Velkommen til min hjemmeside. Denne er for tiden hovedsakelig dedikert til mitt doktorgradsprosjekt i sosiologi. Jeg er tilknyttet forskningsprogrammet KULTRANS (Kulturelle transformasjoner i globaliseringens tidsalder) ved Universitetet i Oslo.

I dette prosjektet er målet å utvikle en analysemodell for studier av globalisering. Ettersom dette begrepet er så hardpakket med meningsinnhold, er min idé å gå andre veien – back to basic. I stedet for å komplisere begrepet ytterligere, ønsker jeg å få frem en empiribasert globaliseringsmetodologi som kan brukes til å analysere ulike typer fenomener med globale forgreninger. Foreløpig er tittelen på prosjektet Globography.

Feltstudiet som skal brukes for å komme frem til denne modellen er VM i rally. Uortodoks for de fleste, sannsynligvis, men like fullt er VM i rally et verdifullt område å studere dersom vi skal forstå hvordan verden henger sammen – eller for å si det på en annen måte: hvordan globaliseringen funker. Jeg har skrevet en liten lommeguide til sporten, basert på mine personlige erfaringer som rallypublikummer, som er tilgjengelig her. Mer om prosjektets utvikling vil bli postet etter hvert.

På siden ellers vil du finne tekster og månedsbrev om sosiologiske underfundigheter fra hjemmesiden slik den var opprinnelig.

Oktober

2009-10-15T01:10:00.001-07:00

I det som er del av en omfattende sparepakke i TV2 har det lenge vært kjent at programmet «Dokument 2» legges ned. Ut i fra gårsdagens utgave, som tok for seg norske myndigheters hjelpeløse behandling av Martine-saken (mer om den nedenfor), er det ufattelig – ikke minst når man ser på hva TV2 satser på ellers.

Siden 1992 har «Dokument 2» vært en fast programpost på TV2. Magasinet har vunnet en rekke priser, samt skapt verdifull oppmerksomhet omkring alt fra betente til aktuelle og sovende saker. Så hvorfor legges det ned? Nyhetsdirektør i TV2, Kjell Øvre Helland, uttalte til Dagbladet at det ikke var kvaliteten på programmet det var noe galt med, men kostnadene: Slik «Dokument 2» drives nå blir det for dyrt. Men hvis penger er problemet burde det vel være nok av andre tiltak å skjære ned på? Trenger vi virkelig «X-Factor» eller hundre sesonger med «Jakten på kjærligheten»?

Lønnsomhet er nå én del av diskusjonen. Men mest graverende er det å se at ingen i TV2-ledelsen ser det større bildet som «Dokument 2» inngår i. Antropologen Ulf Hannerz’ bok Foreign News: Exploring the World of Foreign Correspondents fra 2004 viser at selv om verden stadig globaliseres, synker antall utenrikskorrespondenter, samtidig som mediedekningen blir stadig mer smalsynt og markedsrettet. Da er programmer som «Dokument 2», i likhet med NRKs «Brennpunkt», kjærkomne som motvekt til breaking news, nyhetsmessig double dipping og tohodede kalver. Å senke faktaflaggskipet virker mer som en desperat handling for å tekkes underholdningshungrige seere.

Dessuten er det med på å rive ned den allerede tynnslitte tilliten folk har til journalister, hvilket er pussig, siden Helland selv uttalte i et annet intervju at den sammenhengende fortellingsformen er viktigere nå enn noen gang, nå som nyhetsvirkeligheten er så fragmentert. Imidlertid mener han at innkjøpt materiale er vel så interessant. Likevel svekker det mediehuset TV2s stilling hvis det reduseres til et administrasjonskontor for oppkjøpte programmer. Gerhard Helskog, den virkelige «Dokument 2»-veteranen, uttalte at det er vanskelig å erstatte «Dokument 2», og at man får ikke den samme kompetansen hvis man kjøper ferdigproduserte dokumentarer fra produksjonsselskaper.

Gårsdagens program, som kan ses på «Dokument 2» sine nettsider, beviste nettopp det. I mars i fjor ble norske Martine Vik Magnussen funnet voldtatt og drept i London. Alle spor leder til rikmannssønnen Farouk Abdulhak, som hjulpet av sin mektige far skjuler seg i Jemen – et nokså lukket land på den arabiske halvøy uten utleveringsavtale. I dokumentaren får vi møte en usedvanlig tafatt Jonas Gahr Støre, en etterforsker ved Scotland Yard som kan fortelle at de har nok til å opprette tiltale mot Abdulhak, verdens mest uspiselige norske oljemann i DNO, samt en jemenittisk advokat som kan bekrefte at Farouk virkelig befinner seg i Sana’a, Jemens hovedstad.

Per Christian Magnus og Robert Reinlund, som har laget dokumentaren, sitter igjen med et inntrykk av at Utenriksdepartementet er uinteressert i enkeltskjebner. Det er lett å få den samme følelsen som seer, ikke minst når de i dokumentaren viser til at Norge aldri kontaktet sin generalkonsul i Jemen for å få fremdrift i saken. Generalkonsul Abdulwasa Hayel Saed er Jemens kanskje rikeste og mektigste mann. Han har sittet som folkevalgt i Parlamentet i 16 år, og har ukentlige møter med landets president. Dessuten er han svært Norgesvennlig.

Programskapernes møte med ham alene, og det å sitte med en uggen følelse av hva han kunne ha gjort i saken, er tilstrekkelig til å gjøre TV2s avgjørelse komplett uforståelig. For Martine Vik Magnussens far. For hennes venninner. For alle. Og i morgen er det en ny runde med «X-Factor».

August-September

2009-09-03T00:27:00.000-07:00

Om cirka en uke er det duket for en ny TV-sesong med mesterkokken Eyvind Hellstrøms ryddesjau blant norske restauranter i programmet Hellstrøm rydder opp. Fra å være elendig organiserte og uhygieniske ferdigmatstekere forvandles de under Hellstrøms sersjantuke til ålreite, sågar fremragende, restauranter. De som har fulgt tidligere sesonger av serien kjenner godt til Hellstrøms metode; knallhard disiplin, respekt for kvalitet, ydmykhet overfor råvarenes makt og systematikkens fortreffelighet. Hans lederegenskaper er formidable fordi de tar både personer og yrke på alvor.

Visst, dette er en pedagogikk tilpasset kokkekunstens indre verden, artig visualisert i animasjonsfilmen Ratatouille og usentimentalt beskrevet i bøker som Anthony Bourdains Kokkejævler. Men jeg tror Hellstrøms metode, hvilket kan ses parallelt med den lignende serien Ramsey rydder opp, har overføringsverdi til andre deler av samfunnet. Skoleverket er det første som slår meg, ikke bare fordi norsk skole har blitt et sted å være i stedet for et sted å lære, men også fordi belønningen Hellstrøm gir hvis noen tar til seg og utvikler rådene hans, er såpass betydelig. Alle som har sett disse episodene vet at han ikke farer lett med skryt. Men når den først kommer, er den uforfalsket anerkjennende. Restaurantene, i alle fall de fleste av dem, gjør det bra. Bare én har det gått skikkelig dårlig med, og der nektet eierne å følge Hellstrøms råd.

Organisasjonsosiologisk er lærdommen denne: Ved å påpeke en rekke felles feller, for eksempel at restaurantene gir menyene så fancy navn på rettene at ingen vet hva de spiser, avdekker han samtidig en systematisk ukultur som med enkle grep kan vendes til noe positivt. Hele pakken får gjennomgå; fra hvordan biffen skjæres til det å takle restaurantdriftens sammensatte natur. For Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er dette den reneste IKEA-oppskrift for å grave norsk skole opp av den likegyldighetsgjørma den nå befinner seg i. Thomas Hylland Eriksen har et poeng i at i rike land blir folk mer fornøyd dersom de får lov til å gjøre vanskelige ting. Så også skoleelever. Respekten for læreren bør gjeninnføres, dersom lærerne fortjener det.

Følger vi Eyvind Hellstrøm, er det å være flink aldri et problem, men et gode; det å kunne sitt fag er ikke uttrykk for arroganse, men kvalitet; tydelig kommunikasjon er ikke bare PR-gurusnakk, men et must dersom folk skal kunne jobbe sammen. Likhetsideologien som alle norske skolereformer og politiske grunnlagsmateriale ledsages av, og som antropologen Marianne Gullestad (1946-2008) har gjort glimrende rede for, skal naturligvis ikke avskaffes. Men det kan ikke være slik at lærere må bruke mer tid på å få elevene til å holde fred enn de bruker til å lære dem om hva som skjedde i 1814 eller lille gangetabellen – like lite som Hellstrøm må påminne kokker om at de skal bruke skikkelige råvarer dersom de vil servere god mat.

Juni-juli

2009-07-29T08:51:00.000-07:00

I en tid ellers preget av forbausende mye agurknyheter var det en befrielse å lese Henrik Syses «signert»-spalte i Aftenposten i dag 29. juli. Hans bidrag til sommerens dannelsesdebatt er å påminne om at akademia slett ikke er noen søndagsskole når det gjelder meningsutveksling. Syse poengterer at det å gi tilbakemelding og ytre sine meninger i rett temperatur er en av livets utfordringer, samtidig som han advarer mot tilstander der «vi fratar hverandre all verdighet eller erklærer hverandre for idioter».

For et lite akademisk miljø som det Norge har, er disse ordene viktige. Lykkeligvis har vi unnsluppet vår variant av det som kalles «The Sokal Hoax». I 1996 fikk fysikkprofessor Alan Sokal på trykk en artikkel i tidsskriftet Social Text. Hensikten var å se om tidsskriftet ville publisere en artikkel full av dekonstruktivistisk nonsens, attpåtil innsmurt i venstreideologiske svermerier lik de redaktørene av tidsskriftet bekjente seg til. Avsløringen skapte stor kontrovers og reaksjonene var delt. Enkelte mente at Sokal bare var ute etter å sette folk i offentlig gapestokk. Andre mente at han simpelthen hadde avdekket en ideologisk styrt meningsborg forkledd som samfunnsvitenskap.

Nå var det ikke første eller siste gang en artikkel full av tull har kommet på trykk i et fagfellevurdert akademisk tidsskrift. Eksempelvis viser Schön-affæren at fagfellevurderinger ikke er noen garanti mot juks. Min tolkning av Sokal-affæren er at dybden i debatten gikk på Sokals metoder. Nettredaktør for Forskningsetiske komiteer, Sigrid Skavlid, skrev nylig i en kommentar at «om man oppfatter Sokal som helt eller skurk, vil nok være avhengig av hvor man selv plasserer seg i ’vitenskapskrigen’. Men man kan spørre seg om det er akseptabelt å forsøke å lure folk bevisst for å henge dem ut.»

Jeg synes det er helt uakseptabelt. Da er det bedre å gå til Erik Tunstad, redaktør for forskning.no og den fantastiske bloggen «Sprøytvarsleren», drevet av NTNU-professor Martin Ystenes, som begge leverer ramsalt, men argumentbasert kritikk av vitenskapelig tvilsomme påstander.

I et fag som sosiologi er denne lærdommen av avgjørende betydning. Syse skriver med rette at man på den ene siden må være forberedt på å bli kritisert, spesielt i fag der interessene er like mangfoldige som jordens folk og kvalitetskriteriene ofte flytende. På den andre siden har man krav på å bli møtt med anerkjennelse for at man deltar i den akademiske diskursen. Som konsekvens er det ikke bare dypt usosiologisk å møte faglig kritikk med for eksempel avvisning i stedet for motargumenter, men også – for å sitere Syse en siste gang – «mangel på elementær dannelse».

Peter L. Berger skriver i sin klassiske Invitasjon til sosiologi (norsk versjon 1991) at sosiologien bygger på fire tenketrekk, hvorav det ene er metodisk relativisme. Det betyr ikke at alle meninger er like sanne, men at verdensbildet må bygge på en antagelse om at selv om et fjell utvilsomt er et fjell, kan det se annerledes ut fra nordsiden enn fra sørsiden.

April - mai

2009-06-02T06:38:00.001-07:00

Mange er bekymret over Irans utenrikspolitiske agenda, som både har klare anti-vestlige toner samtidig som den er urovekkende uforutsigbar. Likevel tror jeg det er grunn til å bekymre seg minst like mye over Nord-Korea. Etter at det mystiske landet med den kronisk uberegnelige diktatoren Kim Jong Il i vår har gjennomført flere avfyringer av kortdistanseraketter og atomprøvesprengninger (den siste kraftigere enn Hiroshima-bomben), samtidig som landets hær er verdens fjerde største (!), burde det gi pannerynker hos de fleste.

Ikke minst siden de fleste eksperter ser ut til å være enige om å være usikre på hva Jong Il egentlig vil. Er det en styrkedemonstrasjon, et spill for galleriet, eller hva? Oversikten begrenses dessuten av propaganda og kunnskapsmangel om landet. For hva vet vi egentlig om Nord-Korea, bortsett fra leksikonopplysningene på CIA World Factbook, Google Earth eller videosnutter som denne? For norsk sosiologis del virker Nord-Korea nærmest fjernet fra kartet (et unntak er Geir Helgesen ved Nordisk Institut for Asienstudier ved København Universitet, som ikke er sosiolog, men som ut i fra CV-n forsker i samme farvann). I den store omverdenen er utvalget noe bedre, men heller ikke her – i alle fall ikke sammenliknet med andre diktaturregimer – er forskningen bugnende.

Ett unntak er Helen-Louise Hunters Kim Il-Song’s North Korea fra 1999. Foruten å gi leseren et innblikk i de politiske omstendighetene som har formet landet siden Korea-krigen på 1950-tallet, er den et intimt portrett av hverdagslivet i et samfunn der ville politiske løfter og hard undertrykking går side om side. Fra den bisarre argumentasjonen bak juche-ideologien til barneoppdragelse trekker Hunter noen essensielle sosiologiske tråder. På tross av hennes tilknytning til CIA da hun skrev boken, og som den amerikanske politikeren Stephen J. Solarz nevner i forordet, viser Hunter på en nøktern måte ikke bare hvilke realiteter som eksisterer i landet, men også hvilke mekanismer som iverksettes for å beholde samfunnsformasjonen i Kim Il-Songs ånd.

Hunters studie var av uforståelige grunner klassifisert av CIA i flere år, og det er først i senere tid at hennes innsikt kommer vanlige folk til gode. I lesningen av boken dukker imidlertid et annet spørsmål opp: Sammenliknet med en annen politisk kruttønne, nemlig Midtøsten, hvorfor er det så få som er interessert i Nord-Korea? Av mange sosiologiske spørsmål rundt Nord-Korea er dette muligens et av de mest bemerkelsesverdige.

Mars

2009-04-06T05:23:00.000-07:00

Er norsk akademia – humaniora og samfunnsvitenskap, altså – underernært på priser? Vel, ikke helt. Noen finnes det jo. Universitet i Oslo har både Forskningprisen og Formidlingsprisen. Tidsskrift for kjønnsforskning kårer Årets artikkel, Senter for kvinne-og kjønnsforskning (SKK) på Universitetet i Oslo kårer Studentprisen for fremragende bidrag til kvinne- og kjønnsforskning og jeg minnes at Sosiologisk tidsskrift kårer noe lignende.

Dessuten har vi Holberg-prisen, for eksempel, men den er jo aldri noen norskinger som får. (Norskinger, eller kosmopolitter, som Jon Elster er derimot flinke til å klage på de som faktisk får prisen). Nils Klim-prisen, Holberg-prisens avdeling for yngre forskere, viser lignende tendenser, selv om lingvisten Dag Trygve Truslew Haug mottok prisen i 2005.

Men noen dråper vann slukker som kjent ikke en kamels tørst. Jeg tror flere slike priser kan ha positive ringvirkninger. I Tyskland pågår det en debatt om angloamerikansk språktvang i globalisert akademia latterliggjør dybden i hva forskerne ønsker å formidle. Biofysiker Stefan Klein eksemplifiserer dette med å vise til en konferanse der alt foregikk på engelsk, selv om ingen av deltagerne hadde engelsk som morsmål.

Årsaken, slik den er i Norge, er et tellekantsystem som belønner internasjonal publisering. Og siden internasjonal publisering er nærmest ensbetydende (for nordmenn) med engelskspråklige tidsskrifter, styrkes det engelske språket som lingua franca. Klein, som for så vidt ikke har noe imot engelsk som forskningsspråk (han har selv utgitt bøker på engelsk), mener imidlertid at forskning – ikke minst den som finansieres av offentlige midler – også bør være tilgjengelig for en hjemlig offentlighet.

Det betyr for det første at forskere må skrive mer på sitt morsmål, samtidig som de for det andre må skrive slik at folk skjønner hva de mener. «Every researcher owes this to democracy», skriver Klein spissfinding. For å snu denne trenden foreslår Klein at det opprettes diverse priser som oppmuntrer forskere til å skrive andre ting enn tørre artikler i fagfellevurderte tidsskrift som bare leses av en håndfull mennesker.

Man kunne opprettet flere priser for beste norskspråklige essay, beste artikkel, beste lærebok og beste spesialiseringsbok. Til slutt samles alle de beste akademiske tekstene til en bok – noe amerikanerne har gjort i årevis i flere varianter. I 2007-utgaven av The Best American Essays, redigert av David Foster Wallace og Robert Atwan, finner vi blant andre Ian Buruma, Malcolm Gladwell og Molly Peacock.

Dette har også relevans i en norsk kontekst, om enn ikke begrenset til språk. Alle liker muligheten til å vinne en pris.

Februar

2009-03-03T00:46:00.000-08:00

Jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti. Den siste månedens politiske hendelser har vært en rekke med bekreftelser på hvorfor. Se for eksempel Dagbladets debattsider, oppstyret rundt NAV, eller ta den vedvarende, og komplett uforståelige, praksisen med at nedre Grünerløkka har kunnet bli omgjort til en narkobørs. Ville det hjulpet å melde seg inn i et parti? Neppe.

Det nærmeste jeg har vært til å ta noenlunde side i politikken er perioden jeg blogget for det borgerlige nettstedet Minerva. Men på grunn av hva jeg syntes var en uforholdsmessig liten andel med sosialliberale tanker, som ligger mitt politiske utsyn nær, avsluttet jeg engasjementet. Å drive med politikk innebærer i tillegg å bli satt i bås. Det er ikke tilfeldig at kuer ikke figurerer på listen over store tenkere.

Jeg er ikke alene om å snuse på partiforakten (politikerforakt er noe litt annet). På generell basis synker partimedlemskapene over hele Europa. Forklaringene spenner fra økt individualisering og globaliserte interesseorganisasjoner til mer ad hoc-aktiviteter og tilstivnede partiprogrammer ute av takt med den virkelige verden. Mange ønsker å fri seg fra den ugne følelsen av å måtte forsvare partiets synspunkter selv når man er uenig med dem.

Muligens hadde jeg vært mer positivt innstilt til partiene dersom de i større grad hadde satt samfunnets beste foran egen prestisje. Det er sjelden snakk om hva Høyre eller Venstre vil gjøre, men alltid om hva Arbeiderpartiet gjør feil. Dessuten har målestokken for endring blitt helt obskur; det er ikke lenger hva som gjøres med 300 millioner som er det viktigste, men at Vårt Parti vil gi 50 millioner mer. Krisemaksimering har blitt en vanligere taktikk enn saklige argumenter.

Som nevnt har den siste måneden vært en lang bekreftelse på hvorfor norsk partipolitikk ikke har noen høy stjerne hos meg. At én muslimsk kvinne spurte om hun som politi kunne bære hijab til uniformen, et spørsmål som alle med enhver samfunnsvitenskapelig antenne ville se hadde sprengkraft, utviklet seg til å bli en hysterisk kamp om Norges fremtid. Sett bort i fra at de som mener dette var starten på Norges fall undervurderer folk flests motstandsevne grovt, dersom dette virkelig skulle være tilfelle, føyde debatten seg inn i et kjent politisk spor. Røkla mot Frp, og noen fritenkere spredt rundt omkring.

At folk ikke blir lei, eller i større grad søker trøst i «The Art of Doing Nothing», er beundringsverdig.

Januar

2009-02-02T01:26:00.000-08:00

Den første måneden av 2009 har i sannhet vært innholdsrik. I mylderet av nyheter, tragedier og suksesshistorier er det likevel to ting – fjernt, men likevel nært forbundne – som har satt spor: Filosofen Arne Næss’ død (1912-2009) og krigen mellom Israel og Palestina.

For å ta det siste først. I hele januar har det blitt skrevet side opp og side ned om årsaker, forklaringer, konsekvenser og alt mulig annet. Fulgt av voldsomme opptøyer i Oslo sentrum, som fikk konflikten til å se ut som om den handlet mer om frustrert minoritetsungdom i Norge enn en blodig krig med røtter i en lang og komplisert historie, er det ingen skam å tilstå at det er vanskelig å holde oversikten. Ikke minst siden noen ting utelates så å si konsekvent. Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv satte ord på et av dem, nemlig at Irans rolle ikke diskuteres: «Det kan argumenteres for at uten å forstå frykten i Israel for at Hamas skal få tak i langtrekkende og mer treffsikre raketter fra Iran, blir analysen ganske fattig.»

Likevel er det ikke innholdet i debatten som har preget meg mest. Det er den uforsonlige, nesten hatske tonen, og de vemmelige påstandene om jødehat og annet grums den målbærer som dominerer avissidene, radioprogrammene og TV-studioene. Selv om Palestina-konflikten har en solid norsk historie, er det overraskende å beskue aggressiviteten og engasjementnivået. Det er her Arne Næss kommer inn i bildet. I hans En del elementære logiske emner, første gang utgitt i 1947 og i årrekke pensum ved ex.phil. ved Universitetet i Oslo, beskrives en rekke enkle – men akk så vanskelige – regler for saklig debatt.

Unngå tendensiøst utenomsnakk
Eksempler: Personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument.
Unngå tendensiøse gjengivelser
Gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål.
Unngå tendensiøs flertydighet
Flertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken.
Unngå tendensiøs bruk av stråmenn
Dette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for.
Unngå tendensiøse originalfremstillinger
Informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon.
Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg
Eksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.

Hvis disse aspektene fremstår fremmede i møtet med norske debatter, især om Palestina-konflikten, er det ingen grunn til å føle seg alene. I forbindelse med den pågående dannelsesdebatten i Aftenposten uttalte professor Bernt Hagtvet at «læren om saklig argumentasjon og drøfting har satt et forunderlig svakt avtrykk i den offentlige samtalen. At den trengs i dag, viser fremveksten av fundamentalisme i både øst og vest: Lukkede, totalitære systemer som klarere enn noen gang aktualiserer hva det vil si å ha et kunnskapsbasert demokrati og en offentlighet som ikke er hysterisk.»

Enkelt vil kanskje hevde at en tydeligere dreining mot Næss’ saklighetslære vil kvele debatten for følelser, humor og semantiske krumspring. Kanskje det. Og enkelte debatter, for eksempel den mellom Turbonegers Thomas Seltzer og Bendik Wold om indierock virkelig er «independent», er utvilsomt morsom selv om den preges av sprenglærd drittkasting. Men Palestina-konflikten er i liten grad grunnlag for sitatmaskiner som de to. Det er nettopp i en såpass opphetet konflikt at saklighetslæren kommer til sin rett.

Om det muligens ikke virker lokkende på debattantene selv, så tror jeg i det minste at avislesere og TV-seere setter pris på økt bruk av den.

Rallydrømmer

2008-12-18T02:04:00.000-08:00

Colin McRae, Rally Finland 2001

I motorsportkretser og blant rallyfans verden ble nyheten om at Suzuki og Subaru trekker seg fra VM i rally (WRC) mottatt med sorg. Flere avisjournalister, derimot, deler tydeligvis ikke denne holdningen. For Dagsavisens Reidar Sollie er Subarus WRC-exit en helt naturlig konsekvens av den krisen den globale bilindustrien opplever. Derfor ville det «nesten vært skammelig om ikke leketøy-delen av den kuttes først». Ifølge Sollie er det heller ikke noe synd på Petter Solberg i forhold til de tusener som mister jobben fordi bilsalget stuper.

Det kan så være. Sollie tar imidlertid for det første tar feil når han skriver at avgjørelsen ble tatt dagen før påmeldingsfristen til neste års rally-VM gikk ut. Dette gjelder bare fabrikksteam, og de er det jo som kjent bare to igjen av. Derimot kan Solberg kjøre for et privat, såkalt M2-team; der er fristen ennå ikke gått ut. For det andre forstår Sollie tilsynelatende ikke hvordan disse tusener i bilindustrien på sett og vis er avhengig av en frontfigur som Solberg.

Grunnen til at det relativt marginale bilmerket Subaru i det hele tatt selger biler er på grunn av deres rallysatsing. Hva ville bilmerket vært uten 1990-tallets gloriøse motorsporthistorie å vise til? En Kia med litt annerledes motorlyd? Markedseffekten av å være en ledende bilfabrikant i over et tiår i verdens tøffeste verdensmesterskap er enorm. Sammen med førere som for lengst har oppnådd heltestatus, eksempelvis Colin McRae og Petter Solberg, er det ikke til å komme fra at Subaru har tjent grovt på dette gjennom å bruke dem som reklameplakater.

Naturligvis er det hendig å skylde på «finanskrisen» og kutte i aktiviteter som utvilsomt koster mye penger. Men spørsmålet er om ansvaret kan fordeles til andre enn Wall Street og råtne lånesystemer. Henning Solberg, for eksempel, sa til Aftenposten at Subaru så den globale økonomiens tilstand som en mulighet til å kvitte seg med Prodrive-kontrakten rett og slett fordi laget har drevet Subarus WRC-team for dårlig. Motorsportguru Geir Svardal og Petter Solberg-biograf skriver på sin side i et innlegg at Subaru heller ikke har noen spesielt anstrengt økonomi. Derfor mener også Svardal det er SWRTs manglende resultater de siste tre-fire sesongene som er den egentlige årsaken til at de nå trekker seg.

Til nettsiden Driving Sports uttalte på sin side talspersoner for Subaru og Prodrive at mangelen på seire ikke hadde noe med avgjørelsen å gjøre. «Det var mange flere elementer involvert enn bare den», sier de, men legger til at «siden du insisterer, så har vi oppnådd vår opprinnelige målsetting om å forbedringer i merkevareøyemed. Og gitt den uventede forverringen i økonomien ble det nødvendig å revurdere våre investeringer».

Et annet tankekors er det kulturelle. I Aftenposten skrev Mette Bugge (ikke funnet på nett) at gruppe N-biler går nesten like fort og at det er like bra. Jeg mener hun tar feil. 800 millioner TV-seere verden over, slik WRC hadde i 2007, sitter ikke og venter på at småprompende, mer eller mindre standard biler, skal komme hyggelig rullende gjennom skog og kratt. De venter på motorsportens råskap; vingekledde, balstyrige, flammespyttende villdyr som braser forbi i en fart man ikke trodde var mulig.

Mye av WRC-sportens tiltrekningskraft har nemlig å gjøre med forventning. Ettersom man som tilskuer ser bilene i svært kort tid av gangen, blir forventningen til øyeblikket da Solberg eller Loeb kommer dundrende en følelse av stigende rus. Forsvinner denne forventningen, spiller det i alle fall ingen rolle om det er Solberg som kjører, eller hva han kjører i.

Det er riktignok grunn til å være enig i at krisen på lang sikt være bra for WRC. Større og bredere konkurranse gjennom lavere inngangsbillett må være et mål dersom sporten skal overleve. Tiden er overmoden for å bytte ut velstående guttunger med reelle talenter. Spørsmålet er hva som kommer i stedet. Den bebudede S2000-klassen, der konkurransebilene må være basert på produksjonsmodeller som er bygget i 2500 eksemplarer årlig, omkranses av nøling, usikkerhet og uenighet.

Foreløpig ser de ok ut, selv om det langt fra er noe som får hårene til å reise seg på huden. Men er ok nok? Effekten vil være noe lavere enn i WRC-bilene. Firehjulsdrift og sekvensiell girkasse er tillatt, mens aktive differensialer eller andre elektroniske hjelpemidler skal forbys. For mange fans som ser opp til WRC på grunn av at det er vilt og eksotisk, langt fra standardutgavene av biler enhver med fet lommebok kan få kjøpt i butikken, er derfor S2000-klassen som skal overta i 2010 lite til drømmescenario – enn så lenge.

Meningsløse universiteter?

2008-12-03T04:43:00.000-08:00

Hva skal vi med forskning? De fleste har vel et mer eller mindre fornuftig svar på dette spørsmålet. Unntatt den personen som mest av alt burde hatt det, ikke minst på grunn av hennes fortid i akademiske kretser: Forskningsminister Tora Aasland fra SV. Hennes – og regjeringen Stoltenbergs forskningspolitikk – minner sørgelig nok om karikaturen rettet mot enkelte økonomer; folk som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe.

Debatten om hvorfor Norge satser så lite på forskning ser ut til å være evigvarende. Hvis du orker, kan du jo pløye deg gjennom en hvilken som helst utgave av Forskerforum, eller besøke min forrige artikkel om emnet. Det dreier seg om kutt i budsjetter, 80/20-regler (at 20 prosent av alle vitenskapelig ansatte produserer 80 prosent av alt vitenskapelige materiale), manglende visjoner, skjulte agendaer i form av øremerkede midler, den evinnelige Kvalitetsreformen, evalueringer hit og utvalg dit. Hele tiden mens debatten forblir en skyttergravskrig mellom de som vil ha mer og de som mener alle har fått nok. Man kan bli konvertert til anti-akademiker av mindre. Imens hevder Aasland at forskningen har gode vilkår i Norge.

Fakultetene tynes, mens de vitenskapelige ansatte må legge ned mer arbeid i administrative gjøremål og andre pålagte oppgaver. Paradoksalt nok gjør Kvalitetsreformen («Kvantitetsreformen», blant uvenner) det vanskeligere å få mer tid til hva reformen krever at forskerne skal egne seg til, nemlig utviklingen av ny kunnskap. Langt viktigere enn alskens pengedebatter og gudsjammerlig kjedelige diskusjoner om for eksempel Universitetet i Oslo er en bedrift på linje med Statoil eller en dannelsens høyborg, et siste pustehull for den frie tanke, er imidlertid om forskningsministeren i det hele tatt har gjort seg noen dypere tanker om hvorfor universitetet i det hele tatt eksisterer.

I en tankevekkende artikkel, fra det herrens år 1996, introduserer professor Thomas Hylland Eriksen problemstillingen med konsis penn: Hva vil myndighetene med universitetene? Spørsmålet er fremdeles like aktuelt. Forskning er en langsom aktivitet, og de minkende mulighetene for spontanitet, langvarige feltarbeid eller å gjøre prioriteringer som ikke sammenfaller med statlige planer, gjør at hele ideen om uavhengighet forvitrer. Proporsjonalt med krympende armslag synker også lysten til å undervise, veilede, eller på andre måter å bidra til å utdanne unge mennesker.

Eriksen skriver videre i en annen artikkel fra 2004 at brorparten av de institusjonene som er igjen fra middelalderens Europa er universiteter. Det er en grunn til det. Universitetskampen i dag, skriver han videre, står ikke lenger mot kirken, men mot staten og markedet. I siste instans er det en uavhengighetskamp. Politikernes feil er at de tror universiteters nytte kan måles etter nyliberale fiksfakserier og New Public Management-instrumenter. Hele poenget med universiteter, fortsetter Eriksen, er at de er nyttige bare inntil det punktet det er meningsløse.

Verdien kan ikke måles på samme måte som antallet sko fra en skofabrikk fordi universiteter ikke utelukkende produserer kunnskap basert på en gitt etterspørsel. I sin tale ved åpningen av Forskningsdagene 2008 henviste Aasland til en OECD-definisjon av forskning; «virksomhet av original karakter som utføres systematisk for å øke fondet av viten og fro å bruke denne viten til å finne nye anvendelser.» Problemstillingen er derfor egentlig absurd; hvis hensikten med forskning er å fremskaffe ny viten, slik det påkreves fra tid til annen, hvordan skal man da forholde seg til kriterier som forutsetter at forskningsresultatene lar seg telle og måle med statiske redskaper?

Nok er nok. La meg derfor vise til aksjonen Lausungene 2008. I korthet er det en protestaksjon stiftet av folk i akademia som er lei av regjeringens venstrehåndsarbeid når det gjelder Norges forskningsfremtid. Lausungene er lei av:

at dyktige unge forskere går mellom ulike vitenskapelige engasjementer med lite forutsigbarhet
at det ikke finnes planer for unge forskeres forskningskompetanse og karriere
at det knapt finnes relevante faste stillinger å søke på innenfor akademia
lavere status og dårligere muligheter enn faste vitenskaplig ansatte
dårligere lønn og sosiale vilkår

Ettersom regjeringen Stoltenberg avlyste den varslede og etterlengtede Rekrutteringsmeldingen, har Lausungene utarbeidet en egen grasrotmelding om rekruttering. Den skal foreligge før jul. De ønsker alle velkommen til å være med på overrekkelsen til Stortinget 17. desember kl 13.00. Dagen starter med noen appeller i auditorium 4 i Universitetets Urbygning (Domus Academica) kl. 13.00 med felles avmarsj fra universitetsplassen kl. 13.45.

Responsen på aksjonen vil gi en god pekepinn på hva regjeringen Stoltenberg egentlig mener skal være universitetenes rolle i det 21. århundre.

Premiejournalistikk

2008-11-28T06:02:00.000-08:00

Akademikere – blant dem mange sosiologer – freser titt og ofte mot mediene. Årsakene er som regel at de fordummer befolkningen, banaliserer forskningsfunn, eller simpelthen skriver ting som er helt på jordet. Selv er jeg en av dem som av og til blir så irritert over tabloidavisenes lettsindige omgang med fakta at jeg rett og slett ikke orker å skrive noe innlegg om det. Det spiller egentlig ingen rolle hva emnet er engang!

Derimot har jeg til min store glede oppdaget at Dagbladet har et journalistisk talent gjemt bak sin vegg av tabloid visvas. Bernt Jakob Oksnes heter han, og skriver regelmessig en lengre featuresak, litt a la de som står i The New Yorker, om fotballens baksider og mindre gullkantede skjebner. Til nå har blant annet Manchester Uniteds tidligere talent George Switzer (som spilte på ungdomsgullrekka sammen med Beckham, Giggs, Scholes og Butt), samt Martin Bengtsson som ble proff i italienske Inter og fikk en alvorlig identitetskrise, vært i søkelyset. Her har Oksnes virkelig funnet en interessant nisje.

Denne uken kom en regelrett gripende historie om britiske Justin Fashanu, den eneste profesjonelle fotballspilleren i verden som har stått fram som homofil. Det, og at Fashanu attpåtil var svart, «ble hans bane», som Oksnes elegisk skriver. Blant annet intervjuer han Peter Tatchell, parlamentsmedlem for The Green Party og en av Fashanus beste venner. Ifølge ham var det «homofobien som definitivt knuste karrieren og livet til Justin Fashanu. Det var kulminasjonen av et liv med nederlag. Han hadde fått sin del av avvisninger, fra fødselen av, gitt opp av sine foreldre og plassert i fosterhjem, rasismen på banen, folk laget apelyder og kastet bananer på ham.» Mer trengs egentlig ikke å sies.

Det som skiller Oksnes fra de fleste andre er at han i disse artiklene ikke ser på fotballhistoriene med sportsjournalistens øyne. Visst, sportslige perspektiver inkluderes, men hovedfokuset er på det nære miljøet til personen det er snakk om; familie, lokalsamfunnet, alt som ble skrevet i mediene, og det triste faktum at venner er venner bare til et visst punkt. For Fashanus del ville selv ikke broren John, forresten en velkjent klovn i den britiske medieoffentligheten, ha noe med ham å gjøre. Samme morgen som Fashanu ble funnet hengt, uttalte broren til en avis makabert nok at han og broren hadde mistet all kontakt, og at Justin var gammel nok til å stå på egne bein.

Slike forbindelser er bare et av mange eksempler på Oksnes’ øye for muligheten til å fortelle historier om fotball som avviker fra avisenes tradisjonelle sjangervalg. I stedet for beundringshistorier forkledd som biografier og portretter, tilnærmer han seg og gjenforteller historiene med sans for små detaljer, varsom kildebehandling, megetsigende øyeblikk og historisk fingerspissfølelse. I artiklene jeg har lest til nå oppfyller han sågar hva sosiologen C. Wright Mills’ (1916-1962) betegner som den sosiologiske fantasien; den som «enables us to grasp history and biography and the relations between the two within society».

Fortsetter du slik, Oksnes, er jeg sikker på at et eller annet forlag vil se potensialet i å samle disse historiene i en bok. Den har i alle fall en kjøper i meg.

Skyggeøkonomien

2008-11-26T07:31:00.000-08:00

Mange skriver om McDonald’s, nordmenn i Spania eller finansverdenen når de skal forklare transnasjonalitetens virkefelt. Jeg, på min side, blir mer og mer overbevist at transnasjonalitetens hovedpulsåre frakter noe helt annet enn papirpenger eller burgere.

Etter den kalde krigens slutt, rivingen av Berlin-muren (og, kan det legges til) kommersialiseringen av Internett, ble Europa slynget ut i en tilstand der kontinentets selvforståelse måtte revurderes. ”Gjenforent” med sin østlige motpart fikk nå Europas identitet et langt mer komplekst og mangfoldig uttrykk. Bøker som Cultural Transitions in Southeastern Europe, redigert av Nada Svob-Dokic, viser nødvendigheten av å se det kulturelle Europa med nye øyne. Overgangen fra å være en marionett for kommunismens diktatorer til å finne sin egen plass i Europa, eventuelt EU, pågår fremdeles.

Ifølge bøker som Susan Woodwards Balkan Tragedy var Sovjetunionens kollaps i høyeste grad med på å bidra til at etniske stridigheter, aggressiv nasjonalisme og religiøs fundamentalisme flammet opp på Balkan, med de grusomste konsekvenser. Mens resten av verden gremmet seg over de fascistoide trekkene hos mange statsledere i det tidligere Jugoslavia og de barbariske krigshandlingene, foregikk det imidlertid en annen type samfunnsutvikling i Øst-Europa. Den bar mindre preg av etniske, nasjonalistiske eller religiøse fortegn, men var ikke mindre farlig: Fremveksten av organisert kriminalitet.

I løpet av 1990-tallet, skal vi tro Katja Franko Aas’ Globalization and Crime fra 2007 og i særdeleshet Misha Glennys dokumentarbok McMafia fra 2008 (glem den litt teite tittelen), dro kriminelle bander stor nytte av FNs og USAs politiske grep overfor situasjonen på Balkan. I mangel på et fungerende statssystem, eller et overnasjonalt alternativ som kunne borge for innbyggernes sikkerhet og økonomiske trygghet, oppdaget en rekke smarte krimentreprenører at Balkan var et perfekt fristed for smugling, edelstener, våpensalg, prostitusjon, dophandel og biltyverier i stor skala. Sanksjoner og embargoen på offisielle handelskanaler åpnet for et svart marked uten like. For sikkerhets skyld fikk de fødselshjelp av et uvitende Hellas, som mente embargoen var urettferdig, og så gjennom fingrene med litt gjennomtrekk.

Glennys bok er tankevekkende. Hans innfallsvinkel er journalistens, han erindrer tidligere besøk og reportasjer i Øst-Europa, fordelt utover 1990-tallet. Med Balkan-området som utgangspunkt tegner han opp et svartemarkedsnett som strekker seg til Sør-Amerika, Russland og Sentral-Afrika. Ettersom statene i det tidligere Jugoslavia stort sett kom i krig med hverandre, eller preget av sjokkliberaliseringens uintenderte konsekvenser (som at andelen fattige økte dramatisk), var inntekter fra luguber virksomhet livgivende for en del av kontinentet der fremtidsutsiktene var dystre. I mellomtiden lokket krimkonger med fete biler, vakre damer og mye penger. Få arbeidsplasser, en ordensmakt i oppløsning, generelt veldig lave lønner, politisk evneløshet; alt dette var med på å drive særlig unge menn inn i en verden av vold og løfter der etnisk tilhørighet betydde mindre enn kred på det globale svarte markedet.

Glenny ramser opp statsledere som lukker øynene (ofte til fordel for egen vinning), viser til et utstrakt samarbeid mellom ulike kriminelle virksomheter (økonomen Ricardo ville vært stolt), og ikke minst personifiserer han med et til tider friskt språk en horde av gangstere som ikke tar fem øre for å myrde, banke, voldta eller på annet vis gjøre skade på andre for å oppnå sine mål. Metodene blir avdekket, forgreninger til mer eller mindre lyssky samfunnsfelter avslørt (de hemmelige tjenestene i Bulgaria, for eksempel), og mafiamystikken erstattes med usentimentale fakta. Så som at skyggeøkonomien årlig står for 15-20 prosent av all verdenshandel.

Avslutningsvis er det ytterligere en faktor – som etter mitt kjennskap sjelden får like mye oppmerksomhet som bakmennene – Glenny trekker frem som særlig relevant. Behovet. Hvis vi ser på det globale heroinmarkedet er det fristende å referere til den såkalte Say’s lov, etter den franske økonomen Jean-Baptiste Say (1767-1832), der tilbudet skaper sin egen etterspørsel. Glennys gravende journalistikk viser imidlertid et litt annet bilde.

Problemet er at når ting er ulovlige, er det bandittene som stikker av med profitten. Provoserende skriver han at siden dop står for omkring 70 prosent av illegal handel, ville en omfattende legalisering vært det mest effektive innsatsmidlet mot organisert kriminalitet. Likevel er behovet der, og uavhengig om det er en gatenarkoman på Karl Johan eller en britisk popstjerne, er dét i mine øyne minst like viktig for å forstå helhetsbildet som eventuelle offentlige reguleringer på heroin eller andre midler. I den sammenheng vil jeg derfor anbefale The Sociology of American Drug Use av trioen Charles E. Faupel, Alan Horowitz og Greg Weaver fra 2003.

Først når vi forstår behovet, kan vi forstå tilbudet. Tror jeg.

Generaliseringens onde

2008-10-29T01:55:00.000-07:00

De fleste har vel fått med seg Høyre-politiker Hallgrim Bergs kamp mot skumle mørke menn med – i hans øyne – altfor mye penger mellom hendene. Negative generaliseringer av folkegrupper som man tror har noe til felles bare fordi de har en bestemt hudfarge, eller en bestemt tro, antar stadig nye høyder. Til tross for at en slik holdning ville strøket på eksamen til ethvert innføringskurs i metode, uavhengig av samfunnsvitenskap.

Historien denne gang er som følger: To personer, en mørk («truleg afrikanar») og en litt lysere («truleg arabar»), «steig om bord på Ål stasjon, uten bagasje av noko slag. Men lommene er så fulle av pengar at setlane drys, av desse tett med tusenlappar», ifølge den skarpsynte Berg. Vel var ikke Berg selv på toget, men det var en venn av ham, attpåtil en våken vossing. Hadde det ikke nettopp vært innbrudd på en eller annen Statoil-stasjon i nærheten? Nei, nå fikk det være nok!

Sporenstreks ringte de politiet i flere kommuner og forlangte at de rykket ut. Politiet på sin side så ikke det helt store behovet, ei heller mente de argumentene var særlig gode, og lot derfor være. Forbannet over denne yrkeslatskapen, til tross for at mistanken i Bergs øyne var helt naturlig, skrev han et sint leserbrev i Hallingdølen. Der karakteriserte Berg politiet som «evnelause». Men var det så noe hold i Bergs mistanker? Aftenposten tok saken:

Den mørkhudede på toget var den norske statsborgeren og firebarnspappaen Mohamoud Farah Haji-Aye. Han skulle kjøpe en 13 år gammel Mitsubishi for 30 000 kroner. Men hva med araberen? Mohamoud er i full gang med å ta kjøretimer, men har ennå ikke sertifikat. Det var derfor han hadde med seg en kamerat, en kurdisk iraker, norsk statsborger også han, som kunne kjøre bilen hjem igjen til Nedre Hago på Ål.

Etterpå, når Berg hadde bedt om unnskyldning, lo Mohamoud godt av historien. Men Berg gir seg ikke. I Aftenposten skriver han at «Eit minste mål må vera at politiet raskt sjekkar ut tips frå seriøse personar, om ikkje anna for å få klarert mistydingar før eventuelle mistankar festar seg». Ehem. Før mistanker fester seg? Var det ikke nettopp mistanker som førte til at rabalderet ble satt i gang?

Generaliseringer av folkegrupper på grunn av et nærmest tilfeldig valgt kjennetegn er ikke noe nytt. I alle fall ikke med somaliere, selv om alle med bare en flik av kjennskap til Somalia vet at de knapt kan kalle seg det på grunn av tingenes tilstand i det sønderrevne landet, som holdes sammen omtrent bare i navnet. At TV2-journalist Gerhard Helskog nylig har utgitt en interessant bok kalt Innvandrernes supermakt, der han blant annet tar opp hvorfor somaliere lykkes så mye bedre i USA enn i Norge, ser heller ikke ut til å påvirke generaliseringslysten nevneverdig.

Det er synd, ettersom Helskogs bok er konstruktiv. På den ene siden faller den ikke i Frp-taktikken med ubehøvlede generaliseringer og lettvinte slutninger (tenk om alle Frp-ere automatisk skulle bli stemplet som kriminelle hver gang en Frp-representant gjør noe kriminelt). På den andre siden er han lite mild mot den norske multikulturalismen, SV-style, og det sjenerøse velferdssystemet som nærmest oppfordrer folk til lediggang. Til Ny Tid sa blant annet Helskog at «problemet for en del grupper av andregenerasjons innvandrerbarn i Norge er ikke at de er barn av innvandrere, men av sosialklienter». For resten av diskusjonen, se her.

Bak Hallgrim Bergs «jeg-ser-spøkelser-på-høylys-dag!»-tankegang og Mohamouds joviale vesen ligger det således en alvorlig tematikk. For å forstå oss på verden må vi foreta generaliseringer. Men det er ulike måter å gjøre det på. Helskog viser, på sin måte, at det er mulig å debattere integreringspolitikk, inkluderingspolitikk, flerkulturalitet – eller hva man nå skal kalle det – uten å tråkke i de samme gamle generaliseringssporene som har vist vei de siste tjue årene. Spiren til nye politiske initiativ er sådd. Håper noen tar seg bryet med å vanne og høste.

Kulturradikalere...idag

2008-10-12T04:08:00.001-07:00

Så du trodde du var kulturradikal?

Utgangspunktet i boken Opprør til salgs er en vågal påstand: Drivkraften i den turbokapitalistiske markedsøkonomien er ikke konformitet, men den rastløse jakten på annerledeshet. Kampen mot forbrukersamfunnet (kapitalismens undertrykkende praksis og den hegemoniske mainstreamkulturen) holdes levende på grunn av de som våger å tenke utenfor boksen; franske eksistensfilosofer, afroamerikanske hip-hoppere, filmer som The Matrix og nyradikalere som Naomi Klein.

Det vil si, det er hva de tror. Sannheten, ifølge forfatterne Joseph Heath og Andrew Potter – begge gretne, canadiske filosofer, Heath er sågar professor – er at motkulturelle strategier, sammenfattet i forestillingen om kulhet, er «forbrukerkapitalismens kjerneideologi». Kulturelle konflikter til tross, radikalismen er ikke mer radikal enn at den har vært det turbokapitalismens garantist for overlevelse. Subkulturen har blitt den nye høykulturen. Før sjølproletariserte folk seg; nå selvradikaliserer de seg kulturelt.

Foranledningen, ifølge Heath og Potter, er ikke at gjengse kulturradikalere er hyklere. De har bare ikke skjønt greia med forbrukersamfunnet. Etter en usedvanlig grundig redegjørelse for hvordan massenes psykologi er helt avgjørende for å forstå dagens forbrukermentalitet, kommer Heath og Potter med flere oppklarende eksempler. Analysen av filmen American Beauty fra 1999 et av de beste.

Hovedpersonen Lester (Kevin Spacey) får en dag nok av sitt kjedelige A4-liv. Plutselig begynner han å gjøre opprør mot sin prektige kone Carolyn (Anette Benning), ikke minst etter at Carolyn stanser Lesters seksuelle tilnærmelser gjennom å bekymre seg for om han søler øl på sofaen. «It’s just a couch», og får kjapt et muggent svar fra kona: «This is a $4,000 sofa upholstered in Italian silk. It is not just a couch». Symbolikk: Kapitalismens markører er viktigere enn seksuell tilfredsstillelse. Vi er slaver av forbrukersamfunnet.

For Lester er dette bare ett av mange, for ham, eksistensielle slag i trynet. En dag renner det fullstendig over. Under en middag skryter han til kona og datteren Janie om sin dag på jobben.

Lester: Janie, today I quit my job. And then I told my boss to go fuck himself, and then I blackmailed him for almost $60,000. Pass the asparagus.

Carolyn: Your father seems to think this type of behaviour is something to be proud of.

Lester: And your mother seems to prefer I go through life like a fucking prisoner while she keeps my dick in a mason jar under the sink.

Veien til selvrespekt er for Lester kort sagt å vise fingeren til massesamfunnets normbaserte krav til en mann i hans alder. Men, sier Heath og Potter, han slutter ikke å leve i det kapitalistiske forbrukersamfunnet. Tvert imot. Det er der han finner trøst! Han begynner å trene med vekter, forfører datterens venninde, røyker høykvalitetshasj, og kjøper seg attpåtil en ny rånebil.

Når Carolyn spør hvem sin bil som står parkert i oppkjørselen svarer Lester eplekjekt: «Mine. 1970 Pontiac Firebird. The car I’ve always wanted and now I have it. I rule!» Konas sofa var kanskje bare en sofa, men hans egen bil er noe langt mer enn en bil. Ifølge Heath og Potter har Lester blitt en opprørsforbruker. Bilen har gitt ham kølla tilbake. Dette er bare ett av mange eksempler fra film, musikk, litteratur og «alternative» miljøer Heath og Potter trekker frem.

Forklaringene på hvorfor det å gjøre opprør mot massesamfunnet ikke er det samme som å gjøre opprør mot forbrukersamfunnet er mange. I bunnen ligger logikken i vår kamp om «posisjonelle goder». Begrepet er hentet fra Fred Hirschs The Social Limits to Growth fra 1976. Ettersom materiell nød i det vesentligste er avskaffet i i-land, er kampen om posisjonelle goder desto sterkere. Der materielle goder som papir, bensin og hvete har begrenset tilbud på grunn av en langsom produksjonstakt, er posisjonelle goder varer som det er begrenset tilgang på ut i fra deres natur. For eksempel status.

Det frembringer en helt spesiell konkurransestruktur. Poenget er ikke å kjøre en Ferrari eller se ut som Brad Pitt; poenget er å skille seg ut fra naboen, som igjen ønsker å være annerledes enn sin nabo. Summen av penger vi bruker på å skape oss en forbrukeridentitet er mindre interessant, fordi verdien av dem er relativ til hva slags kulturelt utbytte vi får fra dem. Klesmerket Burberry, som tok mål av seg å signalisere en nærmest adelig eleganse, led for eksempel en tragisk skjebne da en engelsk kvinne mer kjent for sine bryster enn for sitt aristokratiske vesen spradet rundt i Burberry-bikini i realityserien Big Brother.

Men hvis man fremdeles vil være raddis og velte systemet, hva er alternativet? Har vi så ingen andre valg enn å tralle med? Jo, de trekker frem to alternativer. Nummer én: Vær kriminell. Ikke å anbefale. Eventuelt kan du hoppe av forbrukerismens «våpenkappløp». Altså nummer to: Vær konform. I lys av norske forhold høres dette muligens hårreisende ut, men det er likevel interessant. Hadde alle kjøpt de samme joggeskoene ville markedet brutt sammen, og radikalerne kunne sett begynnelsen på noe annet enn den forhatte kapitalismen.

Med andre ord skal du ikke bry deg om hva slags grill naboen har. Kjemp for noe så kjedelig som å fjerne fradragsretten for utgifter til reklame. Eller gå inn for skoleuniformer. Da kan vi begynne å snakke radikal politikk, eller hva?

Vår lille verden

2008-09-18T02:29:00.000-07:00

Mens det kan være langt å sykle fra Bamako til Bømlo, er det tydeligvis kort vei fra amerikanske finansmarkeder til min lommebok. Norge verken slutter eller begynner ved Svinesund.

Jeg er en av dem som i diverse artikler (og min egen masteroppgave) mener at sosiologi må fastsette transnasjonalitet som et metodologisk premiss, i stedet for å redusere det til en refleksiv ettertanke. «Norge» er vevd inn i en større verden hvor våre handlinger har konsekvenser for folk andre steder på planeten, og omvendt, samtidig som stort sett alt vi forholder oss til – min mors VW Polo, PC-n jeg skriver på, eller min kompis russiske jakthagle – er nært knyttet sammen med situasjoner, folk og systemer som strekker seg på kryss og tvers av kloden.

Bevis på at denne tankegangen er fruktbar dukker stadig opp i nye former. Et av de mer kuriøse er Joe Bennetts morsomme og avslørende bok Where Does My Underpants Come From? Gjennom et transnasjonalt industrisystem sporer newzealenderen Bennett det tilbake til Kina, hvor reisen og Bennetts metoder er langt mer interessant enn selve målet.

Mer dagligdagse eksempler florerer. Bare den siste uken har det vært to tilfeller som bør utvide den nasjonalorienterte forståelseshorisonten som fremdeles preger mye av akademia. Det første er bankkrisen i USA. Investeringsbanken Lehman Brothers og forsikringsselskapet AIG (American International Group, kjent som sponsor av Manchester United) vakler på grunn av finansielt rot. Signaler om høyere rente gjør at regningen havner hos meg og deg!

Umiddelbart er det vanskelig å se hvorfor amerikansk finansrot skal få konsekvenser for boliglånet mitt – hvorfor i he… skal jeg måtte betale mer fordi «markedet reagerer»? E24 gir en oversikt: Krisen i finansmarkedene har fått investorene i USA til å sky risiko. Derfor ønsker de ikke å plassere pengene sine i annet enn lånepapirer utstedt av den amerikanske stat. Samtidig skjøt rentene som private låntagere måtte betale i været. Det rammer også norske finansinstitusjoner som er avhengige av å låne penger i det internasjonale kapitalmarkedet. Rentene som norske banker må betale for sine lån går opp, regningen havner hos lånekundene.

Det andre er bråket som oppsto etter at Vi i verden, en nylig utgitt lærebok i faget kristendom-, religion- og livssyn fra Cappelen Damm, endret betegnelsen for tidsregning. Der det tidligere stod før og etter Kristus, står det nå f.v.t. (før vanlig tidsregning). Utdanningsminister Bård Vegar Solhjell, KrF og en rekke anonyme debattanter på Dagbladets nettforum raste og la skylden på henholdsvis politisk korrekthet og muslimene. Blant annet het det at den kristne tidsregning brukes over alt i den kristne (altså vestlige) verden.

Riktig så enkelt er det ikke. Einar Thomassen, professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen, skrev i Dagbladet at «forkortelsene f.v.t. (før vanlig tidsregning) og e.v.t. forlengst er vanlige i norsk faglitteratur». Forkortelsene BCE («Before the Common Era» og CE («Common Era») er ifølge Thomassen også «i brede sammenhenger nå er i ferd med å erstatte BC («Before Christ») og AD («Anno Domini»)». Dessuten, skriver Thomassen, er det ikke muslimer som har problem med tidsangivelsene med referanse til Kristi fødsel – det er det fremfor alt jøder som har.

Med slike sammenhenger er det ikke vanskelig å argumentere for at Norge ikke kan forstås som en isolert enhet. Analytisk er det naturligvis hendig å kunne bruke nasjonalstater i et sammenlignende perspektiv. Men enten det er underbukser, høye renter eller lærebøker i livssyn har de det til felles at de torpederer ideen om at nasjonalstater har hver sin avgrensede økonomi, kultur eller politikk. Det globaliserte Norge bør gjøres til barnelærdom.

Kritikkens kunst

2008-09-16T05:46:00.000-07:00

Islamkritikk har mange former, ikke minst når den kommer fra innsiden. Et eksempel er The Veiled Monologues og Is.Man skrevet og satt opp av nederlandske Adelheid Roosen og tyrkisk-nederlandske Nazmiye Oral. Bakgrunnen for stykkene er først og fremst Roosens egen research. I 2002 reiste hun rundt og intervjuet kvinner som alle var født i muslimske land, men som nå levde i Nederland. Samtaleemner var intimitet, skam, seksualitet og kjærlighet. Historier, ritualer, sorger og gleder ble til slutt tolv monologer, modellert etter Eve Enslers velkjente The Vagina Monologues. Stykkene fremføres av muslimske kvinner. Oral er for øvrig også spaltist i den nederlandske avisen De Volkskrant. Noen interessante refleksjoner av henne kan leses her.

Teateroppsetningens beretninger styrkes av sin kontekst. Nederland er, som de fleste vet, et land hvor konfliktene mellom islamister og andre har nådd langt blodigere høyder enn i for eksempel Norge. Tilbakemeldingene var generelt meget gode. Helen Shaw skrev for eksempel i Time Out New York: «Roosen confronts us with intransigent, ugly, frustrating differences. I walked out frothing. Now that’s political theater». Så vidt meg bekjent er forestillingene ikke fremført i Norge, men jeg håper derfor at noen snart setter dem opp.

Det andre, og kanskje beste eksemplet i denne sammenhengen, er dokumentarfilmen Shame fra 2006. Regissert av canadisk-pakistanske Mohammed Ali Naqvi kunne den i fjor ses på Film fra Sør-festivalen i Oslo. Filmen forteller historien om Mukhtaran Bibi, bedre kjent som Mukhtar Mai, og burde vært pensum på alle universitetsfag med forgreninger til kulturkunnskap, islam og globalisering.

Internasjonalt er Mais historie velkjent. I juni 2002 bestemte panchayat, det lokale rådet i Meerwala i Punjab-provinsen i Pakistan, at hennes bror, Shaqoor, skulle gifte seg med en av Mastoi-klanens kvinner. Årsaken var at han skulle hatt intimt forhold med henne, selv om da tolvårige Shaqoor hevdet at dette var løgn. For å gjenopprette Mastoi-klanens ære, skulle dessuten Mai tvangsgiftes med en mann fra klanen. Etter at Mai nektet, vedtok rådet at hun skulle voldtas av fire menn. Før dette skal hennes bror også blitt voldtatt av tre menn. Vanligvis ville Meerwala gått tilbake til sin vante, perverse tilstand etter denne «domsavsigelsen» og «soningen».

Men Mai gjorde noe uventet. Etter et mislykket forsøk på å begå selvmord, tok hun et avgjørende valg: hun ønsket å anmelde overgriperne. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Familien hennes turte ikke å gjøre noe i frykt for represalier fra den mektige Mastoi-klanen. Ikke før den lokale imamen Abdul Razzaq, tro det eller ei, fordømte overgrepet i sin fredagsbønn og sammen med lokaljournalisten Mureed Abbas overtalte Mai og faren til å gå til politiet, begynte ting å skje.

Det lokale politiet var ikke akkurat overivrige før andre nyhetsmedier snappet opp hendelsen, og da BBC omtalte saken i begynnelsen av juli, begynte nyhetsinteressen å rulle som en snøball. Presset på det ellers lett korrupte politiet i Jatoi økte, og etter hvert ble seks menn dømt til døden for voldtekten. Dommen mot de seks ble imidlertid omgjort i høyesterett i Lahore: Fem av dem ble frifunnet, mens én ble dømt til livsvarig fengsel. Det påfølgende juridiske sirkuset er et eget studium verdt, hvor Mai (!) ble satt i husarrest og plassert på Pakistans «Exit-Control List» (de som ikke får forlate Pakistan), men det er det ikke plass til her.

Alt dette dokumenteres imidlertid i Shame med et nærvær så ubehagelig intenst, at man får en følelse av å være vitne til et eksperiment i ondskap. Andre kilder bør også nevnes. I samarbeid med Marie-Thérèse Cuny har den tidligere analfabeten Mai utgitt selvbiografien Déshonoreé (finnes også på tysk og engelsk), hun skriver på en blogg på BBC (bare på urdu), og har sin egen kvinneorganisasjon i Pakistan. En fyr ved navn Michael Thompson har en oppdatert blogg om Mais skjebne. Et intervju med Mai selv ligger her. Et intervju med Naqvi, regissøren, fra 2007 ligger her.

Fra en sosiologisk synsvinkel er det viktig å få med hvordan forbindelsene mellom islam, kvinner og frigjøring fremstilles. Fremfor å utbasunere en macho krigsretorikk markerer Oral og Mai relevante nyanser. Som kvinner og muslimer redefinerer de uten skrik og skrål hvem som er «oss» og «dem». I den mye omtalte hijab-debatten, for eksempel, er al Sanies refleksjoner i et intervju med Marie Claire verdt å lytte til. Og jeg klarer simpelthen ikke å se hvordan den gjengvoldtatte Mukhtar Mai, som til tross for drapstrusler fremdeles bor i Meerwala og blant annet har bygget en egen skole, skal ha noe eksistensielt til felles med islamister bare fordi hun bærer slør.

Hjernesosiologi

2008-08-28T03:07:00.000-07:00

Mange har sett karikaturtegningen av forskeren som kommer løpende inn til sine kollegaer og roper: «Eureka! Jeg har funnet genet som får oss til å tro at alt ligger i genene!» Riktig så tilspisset er ikke Daniel Golemans bok Social Intelligence: The New Science of Social Relationships, men den peker utvilsomt på noen forbindelser mellom sosiologi og biologi som er ny mark for mange. I tillegg skriver han forholdsvis lett, hvilket er sjelden vare i denne type bøker.

Utgangspunktet er hva psykologen Goleman kaller «den sosiale hjernen», det vil si «the sum of the neutral mechanisms that orchestrate our interactions as well as our thoughts and feelings about people and our relationships» (s. 10). I en gitt sosial situasjon reagerer – og i noen tilfeller lagrer, som jeg skal komme tilbake til – hjernen fysisk på stimuli og skaper en kjedereaksjon som kan overføres til andre sosiale situasjoner. Eksperimenter som viser at dette er felles for mange, fører til konsekvenser for både vår samhandling og vår måte å tenke om denne samhandlingen på.

Bindeleddet til sosiologi er først og fremst det såkalte Thomas-teoremet, oppkalt etter den amerikanske sosiologen W.I. Thomas, som sier at «hvis du definerer en situasjon som virkelig, blir den virkelig i sine konsekvenser». Goleman viser til et eksperiment der hjerneaktiviteten til en gruppe mennesker ble målt under en filmvisning av The Good, The Bad & The Ugly med Clint Eastwood. Gang på gang ble de samme delene av hjernen aktivert etter hva som skjedde i løpet av filmen, som om den var virkelig. Hjernen registrerer det som skjer på skjermen og sender signaler til kroppen om at noe må gjøres. Men ettersom vi har kulturell erfaring med fenomenet fiksjon, «stoppes» hjernesignalene av at vi vet det bare er en film.

Paralleler til dette omtales av Magne Nylenna i Tidsskrift for Den norske lægeforening: «Oppfatningar kan vere kausalt verksame, sjølv om dei er feilaktige. Spøkelse vert ikkje skapte av trua på at dei finst. Men trua på spøkelse kan frambringe verknader som er dei same som dei som ville ha førekome, om spøkelse faktisk hadde funnest». Naturligvis kan angst for spøkelser skapes av virkelige spøkelser, selv om enhver psykiater skal få problemer med å bevise nettopp det. Viktigere for samfunnsvitenskapen, ifølge Nylenna, er det at angst også kan «skapast av trua på at spøkelse finst». Altså er ikke spøkelsets eksistens det vesentlige, men «dei handlingsmessige og sosiale konsekvensane av trua på spøkelse».

En annen innfallsvinkel er hvordan kulturell påvirkning av hjerneaktivitet kan gi seg utslag i praktisk empati. Goleman viser til en studie av det japanske begrepet kandou – situasjoner der folk blir beveget av andres evne til å være medmennesker – hvor eksemplet er en tøff gategjeng som gir fra seg setene sine til en gammel mann. Likeså kan dette gi negative utslag. Thomas Hylland Eriksen skriver i sin anmeldelse av boken The Political Mind av George Lakoff at det sågar kan styre hele vår måte å debattere på. Kort fortalt ødelegger det illusjonen om at mennesket er rasjonelt og lanserer en forklaring på hvorfor folk kan stemme mot sine egne interesser.

Der saksinnsikt og forstand henger igjen fra 1800-tallets naive opplysningsideologi, er vår tids virkelighetsoppfatning mer preget av et kynisk-retorisk informasjonstyranni som setter varige, fysiske spor i hjernen fra vi er små. Her står metaforer sentralt. Eriksen skriver at en «metafor oppstår når to ulike deler av hjernen aktiveres samtidig over lengre tid; da etableres kontakt mellom dem, og etter en stund oppstår en ’naturlig’ forbindelse mellom f.eks. vemmelsen over råtten mat og ideen om at islam er en fæl religion, hvorpå man lett kan snakke metaforisk om islam som en råtten religion». Derfra er veien kort til å bygge hele klynger av metaforer om alt man mener er «råttent» her i verden.

Nå er det å forklare folks politiske veivalg med underdanighet ovenfor sin egen underbevissthet vel ambisiøst. Men både Golemans og Lakoffs refleksjoner er nyttige for et fag som tradisjonelt har vist liten interesse for biologi (med unntak av sosiobiologer med varierende motiver). Til tross for den rådende forestillingen om at mennesket er et kulturelt vesen, som har lært seg å foredle naturen og dyrke åndslivet (nåja), er vi like fullt biologiske skapninger der grunnlaget for fremskritt og nytenkning – hjernen – fremdeles byr på mange sosiologiske hemmeligheter.

Mat og identitet

2008-08-11T01:12:00.000-07:00

Noen politikere tror de lever i 1912. Lars Sponheim, for eksempel.

I sommer kunne vi lese i Morgenbladet at Nordisk Ministerråd satser 25 millioner kroner, fordelt utover tre år, på å utvikle en nordisk matidentitet med prosjektet «Ny Nordisk Mat». Claus Meyer, den danske NRK-kokken med programmet «Smaken av Danmark» (altså ikke Norge), som var fødselshjelper for prosjektet sa at hans ambisjon «var å lage en matkultur vi kan være stolte av. Det nordiske kjøkken er en visjon som favner oss alle».

De to siste ordene, «oss alle», gjaldt tydeligvis ikke for Venstres Lars Sponheim. Ifølge ham er ikke pizza og kebab del av den nordiske mattradisjonen. I stedet sier han at «i Norden har vi har skapt mangfold i matkulturen for alle andre enn for oss selv. Nå har vi et ensidig behov for å styrke vår egen identitet». Risikoen for å ekskludere store samfunnsgrupper i identitetsprosjektet avviser Bølla Sponheim som «sosionom-frøkenaktig».

Bortsett fra dette noe besynderlige kvinnesynet virker det ikke som om Sponheim og hans likesinnede skjønner hva slags globalisert kompleksitet mat og identitet egentlig innebærer. For det første er det slik at råvarene – altså det som ligger til grunn for konstruksjonen av forbindelsene mellom mat og identitet – kommer fra alle mulige steder. Poteten, for eksempel, ifølge VG «en selvfølge på alle nordmenns middagsbord» kommer opprinnelig fra Sør-Amerika. 2008 er attpåtil FNs internasjonale potetår (!).

For det andre, dersom statistikk skal ha noe for seg, kan vi ikke utelate pizzaens sterke markedsposisjon eller dens tilknytning til norsk landbruk. Peppes Pizza selger eksempelvis over fire millioner pizzaer årlig, eller 22 000 måltider per dag. Vår alles kjære Grandiosa, som vi har spist rundt 260 millioner av siden introduksjonen i 1980 og frem til 2005, er bare en av mange ferdigpizzaer som sørget for at Stabburets fabrikk på Stranda i 2004 benyttet seg av 5500 tonn ost. Dette tilsvarer 55 millioner liter melk, eller melk fra rundt 8750 kuer. Med 15 kuer pr gårdsbruk, er nærmere 600 bruk engasjert på heltid med å levere melk for å dekke ostebehovet ved pizzafabrikken.

For det tredje, ifølge en reportasje i Aftenposten, er for eksempel kinesisk mat i Norge ikke det samme som kinesisk mat i Kina. I stedet er det vanlig med hybride oppskrifter tilpasset ulike folk og land. Dette er også dokumentert på transnasjonalt nivå, eksempelvis i boken The Globalization of Chinese Food fra 2002. På annet hold er det en selvfølge å forsyne seg av det mangfoldet verdens mat har å tilby for å skape nye, spennende smaker. Mesterkokken Eyvind Hellstrøm, som støttet Nordisk Ministerråds prosjekt, kommenterte likevel at han gjerne «bruker gjerne norske kamskjell sammen med kapers fra Sicilia. Jeg vil ikke ha begrensninger».

Sosiologisk vitner Sponheims kulturforståelse om en holdning der mat kan bli norsk, men ikke med en gang. Selv om den lages i Norge, med norske råvarer, og spises av uhorvelig mange nordmenn, er pizzaen altså ikke en del av norsk matkultur. Spørsmålet blir da når eventuelt pizzaen blir norsk. Er det en smygende overgang, eller vil den bli norsk med et hammerslag? Og hvorfor er dansk øl, som kulturelt kan ha mer til felles med alkoholproduksjonen på kontinentet enn Norges motkulturelle nærhistorie, et mindre uromoment for norsk matidentitet enn en deigskive med ost som har vært her i snart førti år? (Peppes Pizza ble åpnet i Norge av amerikaneren Louis Jordan i 1970).

Jeg forventer for øvrig ikke noe svar.

Grønne biler

2008-07-15T00:43:00.000-07:00

Foto: Fisker Automotive

For at verden skal bli grønnere, må politikerne skjønne hva det dreier seg om: Bilen er kommet for å bli. Slutt på diskusjonen. Derfor er det på tide at myndigheter som ønsker å fremstå miljøvennlige slutter med symbolpolitikk og innfører et regime som belønner de som faktisk ønsker å gjøre en innsats. Det betyr å søke mot billøsninger som har potensial til å utgjøre en reell forskjell.

Forholdet mellom pris og avgifter har jeg skrevet om tidligere. Men det er også andre faktorer som må tas hensyn til. Skal biler bli snillere mot trær, innsjøer og menneskers luftveier, må vi søke løsninger for massemarkedet – ikke for eksentriske idealister som han Dag-fjompen i Buddy, som putrer rundt i en el-bil med rekkevidde på noen kilometer og et svingslag.

For å få til dette må to erkjennelser til. For det første må vi innse at el-bilene ikke holder mål av sosiologiske årsaker. Tidlig på 1970-tallet, i etterdønningene av en verdensomspennende oljekrise og 68-opprøret, ble det i Frankrike eksperimentert med hva som kunne forløse el-bilens popularitet. Forslaget, ifølge Michel Callon som har skrevet om dette i artikkelen «Society in the Making» fra boken The Social Construction of Technological Systems, var å innføre et nytt marked for slike kjøretøyer (som ble kalt VEL). Ergo måtte, på fransk manér, intet mindre enn hele samfunnet forandres.

Konsumerismen, stressamfunnet, feberforbruket og det som den gang ble ansett for å være umoralsk mot franske verdier – dvs. alt som kom utenfra, spesielt USA – måtte ryddes av veien for å skape et nytt Frankrike. I prinsippet var ideen å skape et «sosialt univers hvor kjøretøyet ville fungere». Det var et storslagent og visjonært prosjekt. At VEL eksempelvis ikke kunne kjøre fortere enn 90 km/t, var ikke så nøye, for i det nye samfunnet skulle det ikke være nødvendig å kjøre raskere. Tid var det jo nok av, og stress var en uting.

Andre problemer var riktignok ikke så lettløste. Tvil om mulighetene for sosial aksept av denne nye teknologien ble et kjernespørsmål for ingeniørsosiologene. Sosiologene Pierre Bourdieu og Alain Touraine ble hyret for å forske på hvordan dette kunne møtes. Touraine, en klassekonfliktsosiolog, anså dikotomien mellom de store bilkonsernene og den individuelle forbruker for å være viktigst. Teknokratene i masseproduksjonskonsernene måtte benytte sosiologiske metoder for å utfordre konsumentenes faktiske behov.

Bourdieu, på sin side, hevdet at samfunnet ikke var så enkelt og klassedelt, men besto av forskjellige spesialistsfærer. Disse brakte med seg konflikt og brytninger ved bruk av symbolsk makt, distinksjoner og mobilitet. Der Touraine insisterte på at den tradisjonelle bilen ville miste markedsandeler grunnet sin tilhørighet til et samfunnssystem på vei bort (gjennom revolusjon), mente Bourdieu at utviklingen ville ha en helt annen logikk. Siden bilen var så ekstremt inkorporert i sosiale kamper for distinksjoner, at den var et såpass emosjonelt objekt for ulike samfunnsgrupper, var den eneste muligheten for VEL å innpasse den nye teknologien bit for bit (gjennom evolusjon).

VEL ble av mange årsaker ingen suksess. I ettertid må det sies at Bourdieu var den som kom nærmest løsningen. Bilen var ikke et rasjonelt nytteprodukt, men symboliserte eierens plass på en sosial rangstige. Svaret på hvorfor VEL ikke ble noen suksess, var forbløffende banalt: Produktet var ikke bra nok. Teknologien var ubrukelig, designen stinket, og bilen var særdeles upraktisk i forhold til den virkelighet forbrukerne levde i.

Lærdommen er at design og teknologi må være på høyden med det beste ellers i bilverdenen. Lovende takter i så henseende kommer fra den USA-emigrerte dansken Henrik Fisker. Foruten å ha vært designer hos BMW og Aston Martin, har han nå startet Fisker Automotive som er en sammenslåing av Quantum Technologies og Fisker Coachbuild. Produktet er hybridbilen Fisker Karma (se bildet over), som utseendemessig kunne vært en hvilken som helst konseptbil fra BMW. Fisker lover dessuten at bilen skal klare 0-100 km/t på 6 sekunder, en toppfart på over 200 km/t, og at forbruket skal ligge på sensasjonelle 0,23 liter per mil.

Teknisk Ukeblad forklarer at drivlinen består av en liten bensinmotor som driver en generator, som i sin tur lader en litiumbatteripakke. Foreløpige tester tyder på at denne pakken kan ha en levetid på mer enn ti år. Dersom bilen kjøres mindre enn 80 km per dag, som er rekkevidden for batteripakken, med påfølgende lading hver kveld, skal bilen kunne kjøres et helt år uten påfyll av bensin! DinSide skriver at ettersom størstedelen av forurensingen fra biltrafikk kommer fra korte kjøreturer, hovedsaklig kjøring til jobb/skole/barnehage (60 % av dagpendlingene er kortere enn 80 kilometer), kan det bety store utslippsreduksjoner. For dagpendlere kan dette bety en tilnærmet utslippsfri kjøring hvis jobben er under fire mil unna.

Nå gjenstår det å se om Fisker Karma blir noen salgssuksess. På grunn av den høye prisen (80 000 amerikanske dollar) stiller jeg meg tvilende, men jeg er desto mer optimist dersom forholdet mellom design og teknologi kunne vært overført til biler i lavere prisklasser. Med et rimelig, teknologisk avansert og designmessig stilig produkt – i sentrum for et miljøkonstruktivt avgiftsregime – er jeg overbevist om at overgangen fra gammeldagse forbrenningsvogner til morgendagens hybridløsninger ville skutt fart.

Så spørs det om politikerne våger å ta opp kampen mot vår egen oljeavhengighet.

Conans Europa

2008-07-01T03:26:00.001-07:00

«Age of Conan», norske Funcoms nyeste MMO-spill («massive multiplayer online»), har så langt vært en suksess. Allerede før lanseringsdatoen nådde spillet på grunn av forhåndsbestillinger førsteplass på bestselgerlisten til verdens største nettbutikk, Amazon.com. I et større perspektiv kan dette spillet tjene som læringseksempel for den Europeiske Union (EU). De ønsker nemlig å gjøre Europa til en kulturindustriell spydspiss. Da må de ta popkulturen på alvor.

Foranledningen er at det i mai 2007 ble utgitt et EU-kommuniké med tittelen «En europeisk kulturdagsorden i en stadig mer globalisert verden». Snaut ett år etter at kommunikeet ble offentlig er det imidlertid få reaksjoner å spore, både fra politisk hold og i norsk offentlighet. Dette er oppsiktsvekkende. Ikke bare på grunn av at EU med dette kommunikeet hevder at de for første gang i historien har publisert en egen kulturstrategi, men også fordi Norge her kan komme med viktige innspill til utformingen av morgendagens europeiske kulturlandskap.

I motsetning til tidligere, hvor EU har hatt sitt daglige virke innen økonomisk samarbeid, utenrikspolitikk og kriminalitetsbekjempelse, ønsker unionen de nærmeste årene å markere seg på kulturfeltet. Nyvinningen, som ble vedtatt av Rådet for den europeiske union i november 2007, vil derfor med all sannsynlighet få innvirkning på både europeisk og norsk kulturpolitikk. Som én av tre hovedmålsettinger vil EU bruke kultur som en katalysator for kreativitet som ledd i Lisboa-strategien om økonomisk vekst og sysselsetting.

Da kommer de ikke utenom at popkulturen dominerer kulturindustrien, selve lokomotivet for koblingen mellom kultur og næring. Og ettersom EU ønsker å gjøre 2009 til et «europeisk år for kreativitet og innovasjon», burde Norge gripe sjansen til å tilby EU et popkulturelt innspill. St.meld. nr 14. 2007-2008 «Dataspill», utgitt av kulturdepartementet, viser nemlig at dataspillmarkedet er kulturindustriens fremste vekstsektor. Prognoser fra PricewaterhouseCoopers, gjengitt i stortingsmeldingen, viser i perioden 2006-2011 en årlig forventet vekst på ca. ti prosent.

Riktignok kan det søkes om penger til «interaktive prosjekter» via MEDIA 2007, EUs program til støtte for den audiovisuelle sektor i Europa. Men midlene er små og oppmerksomheten laber i forhold til filmbransjen. Dette er besnærende, all den tid spillbransjen på få år har vokst til å bli en av de store bransjene innen underholdning og media. Tall fra Entertainment Software Association viser at realveksten i den amerikanske dataspillindustrien var fire ganger så høy som i økonomien ellers i årene 2003-04, og 2005-06.

Stortingsmeldingen dokumenterer at omsetningen totalt i Norden utgjør om lag fire milliarder kroner. Kinomarkedet er til sammenligning på drøye tre milliarder kroner. Dataspillbransjen er i tillegg en relativt ung næring. De fleste selskapene som er i drift i dag, med unntak av nevnte Funcom, er etablert i perioden etter 2001. Innholdet i dataspill blir stadig mer avansert, og byr på stadig større fantasi og kreativitet. Karakterene i «Age of Conan» kan eksempelvis danse hallingdans, landskapet er inspirert av Lofoten og Hardangervidda og Helene Bøksle er med på spillets lydspor.

De lyriske omtalene av det nylig utgitte «Grand Theft Auto IV», utviklet av skotske Rockstar North, underbygger påstanden om dataspill som vår tids fremste underholdningsprodukt. Dagbladets anmelder kalte spillet for «noe av det største du kan komme over innen moderne underholdning, uansett sjanger eller format», og sammenlignet det med filmer som Heat og TV-serier som Sopranos.

Potensialet er med andre ord digert, både økonomisk og kulturelt. Men det krever at popkulturen tas på alvor. Gjennom konkrete råd til EUs kultursatsing basert på de siste års erfaringer kan norske myndigheter derfor bidra til noe EU lenge har ønsket seg: kulturøkonomisk teft. Er ikke det langt mer spennende enn å bare sette europarekord i iverksatte direktiver?

Klasse, klasse, klasse

2008-06-16T11:14:00.000-07:00

Så fort man tror begrepet er borte, kommer det tilbake. Det sies endog i lumskere kretser at du ikke blir en ekte sosiolog før du uttaler «klasse» på den riktige måten – omtrent som antropologer visstnok må lære seg å si «Malinowski» rett.

Hva dreier det seg egentlig om? Vel, Magne Flemmen, universitetslektor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, skrev på bakgrunn av sin masteroppgave en kronikk i Aftenposten hvor han la frem noen sosiologisk sett velspissede påstander: For det første blir De Rike Rikere, både relativt sett og i ren cash, spesielt de siste tjue årene. Fordelingen av norske grunker er med andre ord skjevere enn noen gang siden krigen. For det andre er dette en konsekvens av at de velstående stenger seg inne bak familienettverkets murer. Ifølge Flemmen er det 11-12 ganger så stor sannsynlighet for at sønner av den økonomiske overklassen ender opp i den økonomiske eliten, som sønner fra den ufaglærte arbeiderklassen.

Dermed utgjør dette ifølge Flemmen et demokratisk problem, ettersom de sosiale barrierene hindrer lik rett til himmelriket: «Har du ikke stamtavlen i orden, hjelper det lite med fortreffelige vitnemål», som han skriver. Forskjellssamfunnet sett fra denne vinkelen er dernest problematisk fordi det skaper en strukturell urett. Askeladden-tanken blir bare en illusjon. Nyliberalismen, som er Flemmens overordnede forklaring, «har reversert omfordelingen som har funnet sted etter krigen». Å lese bøker som Rhonda Byrnes The Secret, en umåtelig populær selvhjelpsbok som skaper et inntrykk av at alt er mulig bare du tror hardt nok på det, hjelper altså fint lite.

Så langt er jeg for så vidt enig i det meste. Men Kåre Valebrokk hadde et godt poeng i sin lakoniske, men utmerkede kommentar til Flemmens funn. Perioden med høyest vekst i lommebokfloraen til de rike sammenfaller med en eventyrlig vekst i norsk økonomi generelt. Dessuten er det grunn til å sette spørsmålstegn ved økonomiske indikatorer som overordnet målestokk på demokratisk funksjonalitet. Som Valebrokk skriver: «Akademikere tjener nå en gang dårlig i Norge, og siden akademikere gjerne avler akademikerbarn, er det knapt overklassen som hindrer dem i å forlate sin families normale inntektsnivå»

Derimot – og dette er fordel Flemmen – ser Valebrokk seg litt blind på Røkke og RIMI-Hagens vei fra menn i gata til krøsuser. Sjefredaktør i Aftenbladet, Tom Hetland, skrev eksempelvis at «Røkke og andre entreprenørar frå folkedjupet har statistikken mot seg. Dei er heller unntaka som stadfester regelen om at overklassen reproduserer seg sjølv». Korrekt, korrekt. På den annen side er jeg ikke enig i Flemmens påstand at klasse er et ikke-tema i både norsk samfunnsforskning og i den politiske debatten, og at hvis vi ikke straks sveiver i gang et offentlig ordskifte om økonomisk makt og sosial ulikhet, «blir demokratiet fort tomme ritualer». Tvert imot, det skal ikke mye innsats til for å se at diskusjoner om sosial ulikhet lever i beste velgående.

Alle sosiologiinstitutter har minst ett kurs som går direkte på problematikken. I 2006 var det et nummer av Sosiologi i dag som hadde klasse som tema (hvor lederen konkluderer med at det trengs et «kollektivt faglig løft for å få klasseanalysen på beina igjen» og hvorpå en prosjektsøknad ble avlevert Norges Forskningsråd). Og nylig ble sosiolog Ove Skarpenes tildelt Universitetsforlagets Tidsskriftpris for artikkelen «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring», og handler om middelklassens kulturelle smak. Forsker og sosiolog Katrine Fangen har tittelen Identitet og praksis: Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge på sin nyeste bok. Gjennom CULCOMs virksomhet finnes det videre en rekke artikler og bøker med henvisning til ulike typer av klasseproblematikk.

Mediene har også vist interesse, ikke minst i forbindelse med Flemmens forskning. Men allerede i 2005 ble Marianne Nordli-Hansen, professor og Flemmens veileder, intervjuet av Klassekampen, og bekrefter at klassebegrepet er mer aktuelt enn noensinne. I 2006 tok Knut Olav Åmås opp temaet i sin spalte, og til tross for en viss positiv undertone, setter han spørsmålstegn ved klassebevissthetens relevans. For hva skal vi med klasseforståelse dersom den ikke er kollektiv? Ulempen er da det smaker litt av klam 70-tallsradikalisme. Jeg tror folk som spesialiserer seg på styregrossisme eller diskrimineringen på grunn av kjønn, etnisitet eller manglende nettverk (uavhengig av familiebakgrunn) er vel så segregerende.

Dessuten er jeg på linje med det avtroppende leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, skriver når det gjelder utfordringene i forbindelse med fordeling: «Vi har de siste 10 årene sett en dramatisk økning i antallet unge sosialhjelpsmottagere. Da gir jeg blanke i hvor stor gjennomsnittsformuen i Facebook-nettverket til rikmannsbarna er. Min jobb som politiker er ikke å kutte i toppen, men å være med å løfte i bunn».

Touché, Torbjørn!

La Familia

2008-06-12T01:10:00.000-07:00

Ingenting er viktigere enn familien.

Hadde noen spurt meg om å velge ett kjernebegrep fra sosiologien, hadde jeg ikke svart klasse, makt eller ulikhet – jeg hadde svart familien. Tenk etter: I hvilke sosiologiske sammenhenger er familien ikke viktig?

Muligens vil noen hevde at familien er et gammeldags begrep som tolkningslinse for dagens samfunn. Men ved nærmere ettersyn er det snarere tvert imot svært så moderne. Enten det er populærkultur (bare spør Tony Soprano), debatten om ny ekteskapslov, forklaringsforslag på velferdsstatens fortsatte ve og vel (Gösta Esping-Andersen), kampen mot tvangsekteskap eller den politiske retorikken om behandlingen «våre eldre» får på sykehjemmene rundt omkring, så er familien ufravikelig en viktig del av det som holder samfunnet sammen.

Fra en helt annen vinkel kan det endog hevdes at «den amerikanske drømmen» ikke først og fremst er inspirert av Horatio Alger Jr., som skrev smånoveller om folk som jobbet seg opp fra å ha ingenting til å få alt, men de tusenvis av immigranter som tok med seg familien til det forjettede land og skapte seg et nytt liv. Eksempler på dette finnes for eksempel i Ole Edvart Rølvaags klassiske immigrantsaga Giants in the Earth. I boken følger vi Per Hansa som reiser fra en fiskerlandsby i Nord-Norge til de åpne slettene i Nord-Dakota på slutten av 1800-tallet. Hvis ikke arbeidet for å få et anstendig liv i et ellers spartansk og hardført samfunn skal være forgjeves, betinger det at familien holder sammen.

Glem heller ikke Bruce Springsteens «American Land» eller True Tales of American Life, redigert av forfatteren Paul Auster. Her har han samlet 180 historier fra personer bosatt i 42 stater, skrevet av alt fra fengselsfugler til Vietnam-veteraner og enslige mødre, hvor utgangspunktet var å «put together an archive of facts, a museum of American reality». Over en tredjedel av de 4000 innsendte bidragene handlet om familien. Men ingen sa det bedre enn Virginia Kelley, sykepleier med et hardt liv og ingen ringere enn Bill Clintons mor. I et intervju i John Arne Markussens bok Frihet og frykt uttalte hun at «de snakker så mye om familieverdier her i landet. Hos oss snakker vi om verdien av å ha en familie».

Slike følelser er slett ikke noe enestående for amerikanere. I sosiologiprofessor Stein Ringens nye bok What Democracy is For: On Freedom and Moral Government står familien frem som garantist for individets livskvalitet. Uten tilhørighet, ingen representasjon; uten familiær trygghet, heller ingen frihet. Mer universelle verdier er knapt å finne, tror jeg – fra gamle til unge, fra buddhister til ateister, fra Bangkok til Bømlo.

Stillhet som luksus

2008-06-10T23:28:00.000-07:00

Å måtte sove med åpent vindu mot en trafikkert vei har fått meg til å innse at fravær av støy er luksus.

Fred og ro er blitt en kulturell luksusvare. Det finnes såkalte stillhetshoteller, hvor målet er å tilby kundene et frirom fra støy. Relais du Silence, en hotellkjede med stillhetsgaranti, oppgir at de har 225 medlemmer og er i vekst. Dette er ikke et enkeltstående fenomen. Stillevognene på NSB blir stadig mer populære. 20. april er blitt utpekt som internasjonal støyfri dag. Norsk forening mot støy har siden 1963 «arbeidet på bred basis for å redusere og forebygge støybelastning og støyplager i Norge, for derved å sikre bedre livskvalitet».

I essaysamlingen Stillhetens historie, hvor et utdrag kan leses her, skriver Peter Englund om hvordan lydens landskap har forandret seg. Før den industrielle revolusjon var lydlandskapet stort sett det samme. På landsbygda i det gamle Europa, skriver Englund, kan man i det hele tatt gå ut fra at det for det meste var naturens egne lyder som dominerte lydbildet: «Svisjingen og knirkingen og slagene fra vindmøllen – en lyd tradisjonelt forbundet med innhøsting og grøde, slamringen og gnislingen og bruset fra vannmøllen, ropene og lydene og skrittene fra folk og fe, de var så klart der, men det krevdes ikke mye av hverken vind eller avstand for at de skulle forsvinne».

Byene, derimot, bød på et helt annet lydbilde. Forklaringen er naturligvis at det var flere mennesker per kvadratmeter, men viktigere var det at byens akustiske horisont var mye snevrere. Englund skriver at mens «høye lyder mykes opp og dempes på nesten musikalsk vis av avstander og vegetasjon på landsbygda, kan nøyaktig samme lyder forsterkes og forvrenges til ulyder i byen, samtidig som den rene ekkoeffekten der adderer dem, ikke bare til seg selv, men også til alt annet som høres. Og resultatet blir i beste fall brusende støy, i de fleste tilfelle buldrende larm, i verste fall drønn».

Støy som problem ble først et tema på 1700-tallet. Årsaken var fremveksten av en urban middelklasse som – i motsetning til eldre tiders håndverkere og kjøpmenn – skilte mellom bolig og arbeidsplass, og ville ha ro og fred og skjermethet. «Paradokset», sukker Englund, «er imidlertid at ikke så lenge etter at støyen ble oppdaget og man ikke uten en viss fremgang var begynt å bekjempe den, så innledes den største og mest ødeleggende akustiske revolusjon i verdenshistorien». Dampmaskiner, lokomotiver og maskinell ulyd, for ikke å glemme forbrenningsmotoren, skapte en kakofoni som aldri skulle gå over.

I dag er det stort sett samme støybilde, selv om lydnivået er skrudd opp rasende mange hakk. Englund refererer blant annet til hvordan musikkforskere har vist at symfoniorkestre tidligere spilte med betydelig lavere lydstyrke enn i dag. Foruten høyere desibelnivå har vi også fått en langt bredere lydvegg, det vil si at ulyden har kapret seg en stadig større frekvensbredde. «De elektriske apparatenes hvite støy, jetflyenes fjerne romling og biltrafikkens nære dur, alt virker sammen til å gjøre vår akustiske horisont stadig kortere, vår akustiske verden stadig enklere, stadig plattere, stadig fattigere». skriver Englund trist.

Englunds filosofering og mitt relativt banale vindusproblem er vesensforskjellige aspekter ved lydens tilstedeværelse, men de har noe til felles: Fravær av støy (ikke nødvendigvis lyd) er en viktigere del av vår livskvalitet enn vi kanskje er klar over. Mye av forskningen på lykke behandler økonomiske parametere, følelsen av trygghet og muligheten til å gjøre vanskelige ting.

Derimot er det færre som fremhever fravær av bråk som en kilde til livskvalitet. I den imponerende gode TV-serien «Veien til paradis», som gikk på TV2 tidligere i år med skuespilleren Tomas von Brömssen som programleder, var det flere intervjuede familier – fortrinnsvis de som bodde utenfor bykjernen – som indirekte pekte på roen som bosettingsgrunnlag.

Politisk er støy enn så lenge lite trukket frem som fanesak. Men jeg håper noen setter det på agendaen. Imens må jeg lukke vinduet og svette meg gjennom sommeren. Eventuelt kjøpe en vifte (nei, den bråker jo også…).

Morgendagens sosiologi

2008-05-23T06:04:00.000-07:00

Har sosiologi for lang modningstid?

I 2004 ble det holdt en avstemming blant medlemmene i International Sociology Association (ISA) over hvilke bøker det seneste århundret som var sosiologiens viktigste. Øverst finner vi kanskje ikke overraskende Max Webers Economy and Society fra 1922. Mer bemerkelsesverdig er det at blant de 50 øverste kun finnes to bøker som er skrevet etter 1989; Anthony Giddens’ The Consequences of Modernity og Pierre Bourdieus The Logic of Practice, begge utgitt i 1990. Kan listen tolkes slik at sosiologi som fag har for lang modningstid blant sine egne?

Sosiologen Per Solvang lanserte sin egen liste over 90-tallets viktigste bøker i 1999. Her har blant annet Zygmunt Baumans Modernity and the Holocaust fra 1991 (ikke med på ISAs liste) og Manuel Castells’ tre bind store The Information Age fra 1998 (ikke med på ISAs liste) fått plass. Solbergs rangering beviser at globaliseringens tiår således har nok sosiologisk råmateriale å ta av.

I særdeleshet er det påfallende at Castells’ trilogi ikke engang er med på listen. En omtale fra en av Norges mest kjente professorer i sosialantropologi kalte det «et imponerende teoretisk og empirisk arbeid som dekker praktisk talt hele det samfunnsmessige feltet – fra sikkerhetspolitikk til familiestruktur – og hvor det empiriske sentrum for analysen er hele verden». Men selv med Castells’ nybrottsarbeid er det tilsynelatende mange som nekter for at både sosiologien og verden kan ha forandret seg mer enn norsk sosiologis forståelse av dem.

Giddens gir et godt utgangspunkt for veien videre i forsvarstaleboken In Defence of Sociology: «Mer enn noen annen intellektuell bestrebelse er sosiologisk refleksjon sentralt for å forstå de sosiale kreftene som omformer livene våre i dag». Derfor kan vi ikke la være å ta inn over oss, verken av politiske årsaker eller bekvemmelighetsgrunner, det at globaliseringen skaper nye handlingsbetingelser for sosiologisk virksomhet, slik Iver B. Neumann skriver.

En som har tatt Giddens på ordet, det vil si i overført betydning, er Bruce Springsteen. Bakgrunnen er We Shall Overcome: The Seeger Sessions-albumene fra 2006, og nyinnspillingen av gamle, sosialaktivistiske folkemusikkperler. Sosiologi + The Boss? Ja visst! I den medfølgende DVD-dokumentaren sier Springsteen at mye av denne musikktradisjonen nærmest forsvinner fordi den ikke blir rekontekstualisert – for å overleve må den aktualiseres gjennom å tilpasses en ny samfunnsmessig setting og et nytt publikum.

Springsteen sier videre i dokumentaren at «you hear the music not just being played but being made». Dette kan vi lære mye av innen sosiologien. I dag er samfunnsformasjonen en annen. Verden gjennomgår andre typer forandringer enn på sent 1800- og tidlig 1900-tall. Sosiologien har en annen hverdag å forholde seg til i dag enn da Durkheim telte selvmord, Nietzsche sleit med syfilisen sin og Simmel spankulerte rundt i Berlin med hatten på snei.

Hvis du ikke tror meg, svar da om dette kunne skjedd i 1899: Kunne den homofile irakiske arkitekten og Björk-diggeren Salam Pax utgitt boken Faens bomber, en samling tekster fra hans Bagdad-blogg? Kunne en viss norsk skuespiller gått på et jobbintervju i trygg forvaring om at hans potensielle sjef ikke hadde googlet seg frem til det lite flatterende selvportrettet på www.stupidnakedpeople.com?

Gitt det simple empiriske faktum at slike fenomener og endringsprosesser finner sted burde være bevis nok på at også norsk sosiologi må avkreves en periodisk rekontekstualisering. Faget må, i likhet med en viss Harry Houdini, stadig bryte seg ut av bokser det selv har bygget for å komme seg videre. Jakten på en ny gullalder krever nye redskaper, nye temaer, nye analyser og nye helter med prosjekter som knytter seg direkte til samtidens utfordringer.

Jeg hevder naturligvis ikke at vi skal bryte alle bånd med fortiden. Fornyelse forutsetter heller at faglig pondus forenes i en stø balansegang med nyskapende rabulisme. Fremtiden har jo som kjent knapt begynt.

UNESCO, mangfold og ubehag

2008-05-22T00:53:00.001-07:00

Mye mangfold, lite ubehag.

I går deltok jeg på UNESCOs (FNs organisasjon for utdanning, kultur og vitenskap) årlige vårkonferanse, som denne gangen hadde tittelen «Dilemmaer i dialogen – utfordringer for demokrati og deltakelse i Norge». Arrangert i kompaniskap med Mangfoldsåret 2008 på selveste FNs verdensdag for kulturelt mangfold, hadde jeg store forventninger til en debatt som jeg håpet ville gå i dybden på mangfoldsbegrepet.

Jeg må si jeg ble skuffet. I stedet for å ta opp den uhyre viktige tråden som innledningsvis ble lagt frem av Hadia Tajik, politisk rådgiver for Stoltenberg, og til en viss grad videreført av statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet Kjell Erik Øie, falt debatten tilbake i gamle spor. Mantraet ble at dersom mediene bare hadde vært flinkere til å nyansere fremstillingen av innvandrere, ikke minst når det gjelder å løfte frem suksesshistoriene, ville det norske folk vært mer vennligsinnet og det norske samfunn et flerkulturelt paradis.

Ok. Mediene er ofte banaliserende og sensasjonsdrevne i sine omtaler av «det flerkulturelle». Konferansier Siri Lill Mannes fra TV2 oppsummerte norske medier i et nøtteskall da hun sa at dersom mediene fikk bestemme, var glasset alltid halvtomt – ikke halvfullt. Å bare klage på mediene er imidlertid for enkelt.

Tajiks glimrende eksempel med sin høyt utdannede, flerkulturelle venninne som følte et ubestemmelig ubehag da hun gikk gjennom bydelen Southhall i London – og samtidig var klar over at dette var fullstendig irrasjonelt – ble liggende for seg selv. Det ble aldri snakk om dilemmaene i dialogen, som utvilsomt finnes, bare om nyanseringsbehov. Der det burde vært lagt opp til konfrontasjon mellom skillelinjene som definerer innvandringsdebatten i Norge, ble dette overskygget av forsøkene på å si at de ikke eksisterer. Gapet mellom mangfold og forskjellighet, som jeg har skrevet om her tidligere (og lånt av Thomas Hylland Eriksen), ble heller ikke diskutert.

En kuriositet var også at flere kommentarer fra salen var langt mer optimistiske enn de som ble fremført av blant annet Nazneen Khan-Østrem og Al-Arabiya-journalist Ashraf Al-Khadra. En av kommentatorene skjønte ikke klagingen på mediene, ettersom det i globaliseringens tid fantes så utrolig mange kanaler å velge mellom. En annen kommentator, som fortalte at han i hjemlandet verken fikk kalle barna hva han ville eller høre på musikken han likte, forsto ikke sytingen over behandlingene innvandrere fikk i Norge. Hvis det ble bestemt at alle skulle gå nakne på lørdag, ville han rette seg etter det. Alternativet – å flytte tilbake – var jo så mye verre.

Riktignok er det helt korrekt, slik blant annet Aftenpostens Mala Wang-Naveen og Loveleen Rihel Brenna var inne på, at etnisitet i norsk presse utelukkende definerer innvandrernes status. Nærmest uavhengig av sammenheng er en person fra Pakistan eller Kenya aldri journalist, homofil eller Black Sabbath-fan, men en med etnisk minoritetsbakgrunn. Minoritetsfellen, som det gjerne kalles, er lett å falle i. Hver gang en innvandrer intervjues om noe, fremheves enten det som blir sagt om kulturelt mangfold (slik som Mah-Rukh Ali i Dagbladet i går), eller så handler det rett og slett ikke om noe annet. Helse, økonomi og AFP-diskusjoner er forbeholdt etniske nordmenn.

Uroen som følger med parallelle dialoger, slik Tajik pekte på, er likevel til stede enten vi liker det eller ikke. Med parallelle dialoger mente Tajik på den ene siden mellom myndigheter og innvandrere, og på den andre siden mellom folk flest. Legger vi til at det er liten grunn til å tro at det bare er Frp-velgere som nærer skepsis til enkeltgrupper av innvandrere, fremfor alt muslimer, aner vi konturene av et betent emne.

Mangelen på tillit er dialogens hovedutfordring, og, i et større perspektiv, også en hovedutfordring for det sivile samfunn – et annet av Tajiks poenger. Som blant annet professor Robert D. Putnam har vist i Bowling Alone, og i debatten som hans forskning har utløst andre steder, må det et visst nivå av felles tiltro til personer man ikke kjenner til for å holde et samfunn sammen på fredelig vis.

Forslagene på hvordan man kunne løse dette kom indirekte. Et nøkkelord var representasjon, eller med andre ord, en demokratisering av definisjonsmakten. Professor Arjun Appadurai foreslo et talkshow hvor medierepresentanter, inkludert de med ikke-vestlig bakgrunn, kunne krangle med hverandre for åpen scene. Al-Khadra mente det var på tide med et innvandrermuseum, helt til han ble tatt i skole av Bente Guro Møller, nasjonal koordinator for Mangfoldsåret 2008, som fortalte at det har eksistert i årevis på Grønland i Oslo. Hun hintet til Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM), som kan vise til en imponerende CV av utstillinger.

Men ingen gikk løs på utfordringene med det sivile samfunn. Bortsett fra nevnte Øie, som til gjengjeld foretok en typisk politisk manøver gjennom å si at «vi må tørre å snakke om det» for så å avslutte.

Møkkamann eller snill gutt?

2008-04-24T00:32:00.000-07:00

Tre bøker forsøker å gi oss svaret på om vi burde bli snillere eller slemmere.

Hva er den enkleste ideen vi kan komme på for å skape en bedre arbeidsplass? Omtrent dette spørsmålet stilte Robert Sutton og hans kollegaer på Stanford-universitetet i USA for over femten år siden. Etter en relativt kort diskusjon, inkludert agendapunktet om å hyre en kjent, men mannevond forsker fra et annet universitet, kom de frem til at slike rasshøl ville man slett ikke ha inn her. Ergo, rasshøl-faktoren var født.

Robert Sutton, forfatteren av det som senere skulle bli boken The No Asshole Rule, skriver at han lenge etter dette møtet foreslo for ærverdige Harvard Business Review (HBR) «the no asshole rule» som årets beste forretningsidé. Der Sutton trodde at HBR skulle kaste forslaget hans i søpla, viste det seg at de trykket hele artikkelen. Ikke nok med det; i kjølvannet av publiseringen mottok Sutton mengder med brev og e-poster som istemte hans syn på personalpolitikk. Blandingen av «straight talk», sosialpsykologi, fiffige anekdoter, statistikk og organisasjonsfilosofi slo an så det sang.

I kjent amerikansk business management-stil har Sutton ti (det er alltid ti) regler for hvordan denne «no asshole»-politikken skal gjennomføres, og vi kan ta med en av de viktigste: følg reglene. Alle selskap har sin regelsatte variant av ingen-rasshøl-her-tanken, men det er ikke alle som følger dem. Dessuten kan rasshølfaktoren faktisk av og til være et gode, i alle fall i USA, hvor «winning isn’t the most important thing, it’s the only thing». Løsningen, som på norsk gjerne kalles bensinstasjonslokaliseringsprinsippet, er å være det nest største rasshølet. (Mer om dette kan leses på Suttons blogg.)

Naturligvis mener ikke Sutton at vi alle skal gå rundt som polerte versjoner av oss selv. Friksjon og debatt er nødvendig, det samme er tillatelse til å beholde sin egen personlighet, om den så er aldri så eksentrisk. Men når folk tipper over, så som studiobossen i Hollywood som gir assistenten sin sparken fordi hun kommer med feil kaffe, eller når de systematisk misbruker andre personer i jakten på egen velferd (eller for moro skyld, se TV-serien The Office), begynner grensen for toleranse å bli vel tydelig.

Eventuelt kan vi se på sakens natur fra en annen vinkel. Man skal nemlig ikke være for snill heller. I alle fall ikke om vi skal tro Jo Ellen Gryzb og Robin Chandler, forfatterne av The Nice Factor. Her påstås det at hvis du er for snill, kan det få alvorlige konsekvenser for din helse, velstand og lykke. The Nice Factor, derimot, «shows you how to stand up for yourself and put your own needs first. Whether at home, work or play, this groundbreaking book will put you back in control of your life».

Sier du det. Gryzb, som til daglig jobber i personlighetsutviklingsfirmaet Impact Factor, forteller i et intervju med The Independent at bakgrunnen for boken var et juleselskap. Gjestene ville simpelthen ikke gå, og Gryzb hadde ikke mot til å be dem forlate huset. Trivielt, kan synes, men for Gryzb var dette bare et symptom på noe større. Alt fra bryllup til unnskyldinger kan i mange tilfeller være tegn på at vi skammer oss over oss selv. Slik ABC-psykologisering av oppførsel har jeg vanligvis lite til overs for, men det blir mer interessant når Gryzb hevder at vi – altså vi i de rike, vestlige verden – er oppvokst i en «culture of pleasantries». Etikken i «it’s nice to be important, but more important to be nice» (udødeliggjort av Scooter) er en ledestjerne for altfor mange.

Konsekvensen er at snillheten hemmer vårt potensial og gjør oss til en person alle andre kan hakke på. En som følte det slik var Martin Kihn, forfatteren av Asshole: How I Got Rich and Happy by Not Giving a S*** About You. «I was the nicest guy in the world – and it was killing me», skriver han i boken. Han lot seg bruke av andre I et misforstått håp om at det skulle hjelpe ham opp og frem. I stedet fikk han «a dead-end job and a second-rate apartment».

I motsetning til Sutton, som ønsket seg færre rasshøl, begynner Kihn på en imponerende reise til rasshølstatus. Han lærer av alt fra Scarface til «the guy in my building with a tattoo on his face» og bestemmer seg for å «blowtorch away my old personality and uncover the rock-hard warrior within». Det innebærer å melde seg inn i National Rifle Association, begynne med kickboksing, være en møkkamann overfor kollegaer og spise hvitløksbrød på offentlig transportmidler. Gryzb og Chandler går ikke fullt så bananas i sine råd, og fokuserer mer på dagligdagse ting; benytt deg av tilbakeleveringsretten i butikker, forbehold deg retten til å endre mening når som helst.

Så, hvem bør vi lytte til? Jeg tror skillet går mellom å være privat og i embetets medfør. Alle arbeidsplasser ville hatt godt av litt færre rasshøl. Samtidig burde flere hatt mot til å be telefonselgere dra til helvete.

Skjulte makthavere

2008-04-23T03:35:00.000-07:00

Alle med tanker om å skrive en bok – enten skjønnlitteratur, sakprosa eller fagbok – må før eller siden påtreffe en forlagsredaktør. Det er nemlig de som vokter døren inn til himmelen en eventuell utgivelse måtte åpenbare. Som oftest er møtet med disse personene kort og brutalt; de aller fleste håpefulle får avslag på et anonymt hvitt papir, uten den minste begrunnelse.

Forlagsagentene forsvarer seg med at de ikke har tid til å gi alle som får avslag en detaljert beskrivelse på hvorfor nettopp deres bokmanus ble refusert. Hvis de gir det, i alle fall i fagbokbransjen, så er det fordi produktet ikke har et kommersielt marked. Til tider kan det rent av minne om Steven Lukes’ satiriske roman The Curious Enlightenment of Professor Caritat fra 1996. Her ankommer hovedpersonen Nicholas Caritat en øde øy hvor han straks blir avkrevd et regnskap på hvor mange publikasjoner han har utgitt. Hva som står i dem er uinteressant.

Enn verre er det at det faglige grunnlaget for refusjon eller aksept forblir skjult i forlagskontorene. Altfor ofte kan det virke som om vurderingen blir gjort på et nærmest vilkårlig grunnlag. Forfatteren og journalisten Vidar Kvalshaug sendte inn en Hamsun-novelle under navnet Ole K. Pedersen og fikk det refusert hos samtlige norske skjønnlitterære forlag – unntatt Det Norske Samlaget, som ikke vurderte den i det hele tatt – fordi de ikke leser manus på bokmål. Både Aschehoug og Cappelen sa nei takk til å kjøpe de norske rettighetene til J. K. Rowlings bøker om Harry Potter.

Havets katedral, debutromanen til spanske Ildefonso Falcones, ble refusert av sju forlag. Nå har boka solgt i to millioner eksemplarer bare i hjemlandet, solgt til 36 land, og ligger på bestselgerlisten i Norge. Slike eksempler finnes det ganske mange av om man begynner å lete, blant andre J.D. Salingers Catcher in the Rye og Jack Kerouacs On the Road. Nevnte J.K. Rowling ble refusert av tolv forlag før hun fikk napp. Britiske Jasper Fforde fikk avslag hos intet mindre enn 76 forlag, før han lyktes. I dag er han inne på listen over Storbritannias 25 mest lovende forfattere.

I lys av dette mener jeg at forlagsagentenes argument om liten tid ikke holder mål. Da får de i så fall bruke lenger tid på hver bok. Eller ansette flere. Det er forlagene som tjener på salgssuksesser. Forfatter (og nå forlegger) Erik Lundesgaard skriver for eksempel i en kritikk av norsk forlagsbransje at «lønnen man får som forfatter er en klapp på skulderen, beskjed om å være ydmyk og mulighet til å delta på forlagets feiring av seg selv i ulike selskapligheter med gratis børst».

Uten å gå dypere inn i denne diskusjonen, er det min mening at forlagene derfor har plikt til å yte litt tilbake til de som faktisk skriver hele bokmanus for dem. Om ikke annet så i form av noen få linjer om hvorfor manuset ikke ble akseptert. Da kunne kanskje tusenvis av strevsomme timer unngå å bli kastet bort.

I tillegg til Operaen

2008-04-09T04:05:00.000-07:00

Den nye Operaen i Oslo blir et verdifullt bidrag til OsloTM. Men byen burde hatt flere bein å stå på når det gjelder opplevelsesøkonomien.

Opplevelsesøkonomi, skriver Arvid Flagestad ved Handelshøyskolen BI, flytter oppmerksomheten fra produkt og serviceleveranse over til kundens opplevelse som det verdiskapende element. Et eksempel han nevner er kaffebarkjeden Starbucks. De har evnet å knytte en rekke opplevelser til det å drikke en kopp kaffe. Tilførselen av design, innbydende interiør, kobling til internett, dvs opplevelse, har skapt merverdi.

To spesifikke typer opplevelsesøkonomi er der hvor individet er såkalt «passivt absorberende», henholdsvis «aktivt involverende». Førstnevnte er teater eller opera, sistnevnte er for eksempel Tusenfryd. Knytter vi denne forståelsen sammen med behovet for å utvikle Oslo som næringsregion – et prosjekt som kan forene teknologi, kulturkunnskap, vitenskap og kommersielle hensyn; være estetisk tiltalende og tilfredsstille en lang rekke ønsker fra ulike målgrupper – ser vi fra våre kollegaer i øst og sør at fornøyelsesparker er god business.

Ingen har vært i Gøteborg uten å få med seg at det eksisterer et multikonseptuelt Liseberg der (3,4 millioner besøkende i 2003). København Tivoli (åpnet 1843, 4,1 millioner besøkende i 2003) er verdenskjent. «Men vent et øyeblikk» innvender Oslokjente kanskje, «alt dette finnes jo i Oslo også – Tusenfryd?» Dessverre gjør det ikke det. Tusenfryd, som har mange besøkende og driver godt økonomisk, ligger ikke i Oslo, men ca. 20 km utenfor. Helst burde det ligget på Vestbanen.

Det er naturligvis ingen nødvendig sammenheng som tilsier at noen mils avstand fra bykjerne til fornøyelsespark skader besøkstallene – Magic Mountain, eksempelvis, ligger i Santa Clarita, flere mil utenfor det som kan karakteriseres som Los Angeles’ bygrense. Likevel, sett fra det perspektivet som dette essayet anlegger, vil etableringen av en real fornøyelsespark midt i Oslo med stor sannsynlighet øke dens attraktivitet for en bred målgruppe. Det vil skape nye, kreative jobber hos designere, universitetsansatte, byarkitekter, kulturarbeidere, snekkere og ungdommer på jakt etter sommerjobb (Tusenfryd står for 540 av Osloregionens sommerjobber) – og det vil være en unik boltreplass for unge, kreative ingeniører (etterveksten vil også være så godt som sikret i og med at en fornøyelsespark lever av innovasjoner; den må hele tiden fornye seg selv).

Økonomisk er det i alle fall interessant. I 2005 ble anslått at det at rundt 328 millioner besøkende var innom en eller annen fornøyelsespark, og at disse la igjen mer enn 20 milliarder kroner. I tillegg var tallene forventet å øke med 25 prosent frem til 2008. Parken kan dessuten være et kultursentrum for en rekke typer aktiviteter; multimediesenter for utprøving av nye teknologier, konsertarena og hva svenskene kaller «folkpark».

Alle fornøyelsesparker med respekt for seg selv har én spesiell hovedattraksjon, og denne er som regel en berg-og-dal-bane. Spesielt én idé virker spennende. Tanken er å krysse en robot med en virtuell virkelighet – en såkalt RoboCoaster – med en ubeskrivelig heisatur som resultat (se bildet over). I juniutgaven 2005 av Popular Science skriver Jill Davis om utviklingen av denne farkosten. Fra utsiden er banen helt innelukket i en slags enorm pølseslangebygning, som består av en rekke kupler med svære 3-D-skjermer på innsiden. Fra innsiden kjører passasjerene gjennom et landskap tilpasset og programmert helt etter smak og behag; fra ekstreme romkamper til ulike typer videospill.

Mannen bak dette konseptet er britiske Gino De-Gol, som ønsket seg en bane som kombinerer g-kreftene i dagens berg-og-dal-baner med de datagenererte triksene i simulatorer, og – etter hvert – interaktiviteten i dataspill. Ved å gjøre dette sender han passasjerene ut på en tur som gir dem en høyst sammensatt fysisk stimulans; opp og ned, lyd og lys, hit og dit, risting og skjelving – noe som selvsagt ikke er uten ulemper.

Dersom det indre øret og øynene sender motstridende meldinger til hjernen, for eksempel at en ufo lander på skipet mens du kjenner sammenstøtet et tiendedels sekund senere, brytes illusjonen og kroppen gjør opprør. Utfordringen er å finne balansen mellom adrenalinkick og fornøyelse uten at folk spyr bare ved å sette seg i setet, siden ingen vet nøyaktig hva kroppen tolererer av ekstreme bevegelser kombinert med tredimensjonale bilder.

Å få utviklet en slik attraksjon, midt i byen, ville gitt Oslo like mange kulturturister som den nye Operaen. Sann mine ord!

Datakultur

2008-03-24T05:09:00.000-07:00

Skattemyndighetene har plutselig blitt kulturpolitikere. Med lite hell.

Forleden dag kunne Dagbladet melde om at Skatt øst krever merverdiavgift fra billettsalget på Norges største dataspillsamling, «The Gathering» (TG) på Hamar, for de tre siste årene. Totalt beløper summen på nesten to millioner kroner. Årsaken er at datasamlingen ikke klassifiseres som kultur.

For en kultursosiolog høres dette helt på trynet ut. Kultursosiologi, slik den defineres i blant annet Simon Lindgrens fine bok Populärkultur, ser på hvordan kultur benyttes som representasjonsverktøy for kommunikasjon og meningsdannelse. I første rekke gjelder dette markering av fellesskap og distanse, og til tydeliggjøring av ulike former for mening, interesser, smak og tilhørighet. At TG, med sine over 5000 deltagere, er mindre kultur enn opera og fotball, er derfor helt uforståelig.

Jonas Linderoth, som har tatt en Ph.D. på dataspill og kultur, viser til fem ulike måter å forske på dataspill på: 1) dataspill som samfunnsfenomen, 2) diskursen om dataspill og spillkultur, 3) dataspillenes estetikk og struktur, 4) [sosiologiske og psykologiske] effekter av dataspill, og 5) dataspill som situert aktivitet. Felles for disse er at dataspill er en substansiell bidragsyter i definisjonen av folks egen identitet og refleksive selvforståelse, fremfor alt i velstående land, hvor elektroniske leketøy er et normalisert innhold i hva sosiologen Ivar Frønes kaller vår «digitale barndom».

Dette blir mer forståelig sett i lys av spillutvikler Richard Rouses betraktninger i boken Game Design fra 2004. For det første ønsker dataspillere en personlig følelsesmessig opplevelse. Hva dette er i praksis varierer fra rene adrenalinrush til mer intellektuelle utfordringer: «The emotions that games are able to evoke in players are much stronger than what can be experienced in other media where the experience is less immersive and considerably less personally involving».

For det andre søker dataspillere etter ulike former for virkelighetsflukt, eller som Rouse skriver; «many people want to be transported to a world more glamorous than their own». Samtidig er det en viktig forskjell. Dataspill tilbyr en mer omfattende audiovisuell eskapisme, der tilbudet tidligere besto av musikk, bøker eller filmer. Eller som Rouse skriver: «In games, players get the chance to actually be someone more exciting, to control a pulp-fiction adventurer, daring swordsman, or space-opera hero».

Ettersom TG holder koken selv etter at bredbånd har kommet inn i de fleste norske hjem, er det første hint om at dataspill selvsagt er kulturpraksis. På TG er det også konserter, DJs, kinovisning, pyroshow, konkurranser innen spill, musikk og grafikk. Går vi litt videre, er det absolutt ingen problemer å finne flere eksempler på at dataspill er kultur. Gamespot, en av vebbens største spillforum, har to millioner unike besøkende hver dag. Gamer.no har hatt «Spill er kultur» som motto så lenge jeg kan huske.

At over 5000 personer samles til en slik eskapistisk, kulturvital, sosiovirtuell sammenkomst i lille Norge, ser dessverre ikke ut til å hjelpe på virkelighetsoppfatningen til norske byråkrater.

Je m'en fou

2008-03-12T10:59:00.000-07:00

Franskmenn lever av et dårlig rykte når det gjelder service. Etter et par dager i Paris var jeg overbevist om at jeg kunne skrive under på nettopp det. Men så var det ulempen med å skjære alle over en kam da…

«Deux fondue savoyarde, sil vous plait?» Min tilnærming er språklig på nivå med en hvilken som helst turist. Likevel presser kelneren frem en oppgitt mine, omtrent som den sure kokken i Ratatouille. Man kan se misnøyen hans med hele verdens åndløshet – det vil si manglende franskkunnskaper – strekke seg fra det fete håret ned til pressbuksene. Jeg prøver meg på engelsk. Det fungerte dårlig.

«DEUX fondue savoyarde, m’sieur!» smeller det fra ham i en irettesettende tone, og han forsvinner. Han kommer bare tilbake av og til for å mase om vi er ferdige. Selv mens jeg spiser, utbryter han et «fini!?» Etter hvert får vi nok og drar derfra uten å legge igjen driks. Sannsynligvis en dødelig fornærmelse, men for faen, jeg er turist. Jeg er i byen fordi jeg synes den er en av de fineste byene i verden. Da har jeg krav på litt vennlighet.

Irettesettingen foregikk omtrent overalt, og jeg kan ikke huske fra tidligere besøk at det har vært så ille. Selv den hyggelige damen som serverte oss frokost på hotellet kvekket frem «dissette!» da jeg svarte «seventeen» på spørsmål om hvilket romnummer vi hadde. Dum som et brød satt jeg der og var usikker på hva hun mente. «Dix-sept!!» gjentok hun sakte og skarpt og pekte på romnøkkelen. Hele hennes vesen sa: Lær deg fransk, gutt. Skjønner du ikke hva jeg sier? Je m’en fou («kunne ikke brydd meg mindre»).

Selvsagt burde jeg kunnet bedre fransk. Men denne kulturelle arrogansen, som er morsom å gjøre narr av i begynnelsen, kan utarte seg til ren og skjær irritasjon. Frankrike har en lang historie av forakt for det utenlandske, og spesielt det amerikanske. Av og til har det gitt seg helt hysteriske utslag. Frem til 1994, dokumentert av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud i boken Frykten for Amerika, var det forbudt å bruke engelske ord der det fantes franske alternativer. Denne forferdelige forbrytelsen kunne attpåtil straffes med opptil 25 000 kroner i bot.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at franskmennene ville hatt godt av å være litt vennligere mot omverdenen. På dette tidspunktet begynte det imidlertid å knitre i de sosiologiske antennene mine. Nivåspranget fra det å generalisere oppførselen til noen få enkeltindivider over på en nasjonal kultur, bør testes. Ikke overraskende, men desto mer pinlig for mine fordommer, skårer landet relativt bra (5,2 på en skala fra 1 til 7) på World Economic Forums reiseliv- og turismeindeks. Til gjengjeld burde det slett ikke være noe dårligere ettersom Frankrike er det landet med mest besøkende i hele verden – og storparten av dem drar til Paris.

Mitt utvalg var uansett ikke representativt, slik kvantitativt orienterte sosiologer ville ha formulert det. Irettesettelsen jeg for et øyeblikk tok som bevis på franskmennenes kulturelle arroganse, kan med andre ord bare ha vært uttrykk for at folk hadde en dårlig dag.

Gjeld

2008-03-09T05:45:00.000-07:00

Tittelen på Torgrim Eggens roman Gjeld fra 1991 stammer angivelig fra hvilket begrep som definerte inngangen på 90-tallet. Åkke som; den kunne like gjerne vært skrevet i dag.

I alle fall hvis vi skal dømme etter levemåten som dominerer deltagerne i TV3s realityprogram «Luksusfellen». Modellert etter det svenske søsterprogrammet «Lyxfällan» gir TV3 deg «muligheten til å bli kvitt uønsket gjeld, kaos i kvitteringer og regninger som hoper seg opp hver måned. TV3 tilbyr profesjonell rådgivning for å få orden på din økonomi!»

Dette edle formålet er det naturligvis ikke noe i veien med. Etter å ha sett ett program, hvor et par mer eller mindre fikk slettet sine inkassokrav gjennom kanaler som ellers ville vært like stengt som døra inn til pavens private gemakker, må jeg imidlertid få lufte noen innvendinger til hvordan denne rådgivningen foregår.

For det første virker det som om deltagerne er stein stokk dumme. Det er to årsaker til at forholdet mellom folk og penger går i grøfta: De har enten for mye av det, eller er for dumme til å innse at penger faktisk er mer enn bare papir. Å kaste regninger i søpla fordi det gjør dem i dårlig humør, slik det ble gjort i TV3s program, er en logikk som burde forbeholdes tegneserier.

Eventuelt romaner som Gjeld. Her skylder eks-japp og frilansjournalist Jørgen Wiik rundt en og en halv million kroner. Men, zenbuddhist som Wiik er avstengning av strøm, telefon og tvangsfullbyrdelseskrav fra byfogden i bunn og grunn bare mindre irritasjonsmomenter, «døde ting som binder meg til livshjulet (…) en evig runddans med tingens tyranni».

Profesjonell hjelp er naturligvis enhver forunt med problemer. Men når den profesjonelle hjelpen, som ellers koster dritmye penger, ledsages av belønninger som årsforbruk av bleier, gavekort på klær, og fancy middag på fancy restaurant, blir det rett og slett usmakelig. Underholdningsverdien, eller hva nå TV3 har hatt i tankene som formål med dette programmet, er lik null.

For det andre er programmet kjemisk fritt for leting etter årsaker til denne økonomiske dumskapen. I en større sammenheng er forbruksgalskapen ganske sikkert forankret i en holdning som tilsier at konsekvensene av ens handlinger ikke er så ille. Troen på at man vil slippe unna regninger gjennom å kaste dem opphøyes fra et håp til en sannhet. Sosiologisk sett, altså i form av det som kalles Thomas-teoremet, betyr det at dersom hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, blir de virkelige i sine konsekvenser. Gjeldens konkrete innhold blir abstrakt, mens ideen om at man bare kan gi blaffen i den blir høyst virkelig.

Denne virkelighetsoppfatningen er dannet i et samfunn som muligens har sydd litt for mange puter under armene på folk. Eller gjort veiene til lykke så brede og humpfrie at vi blir ulykkelige av det. (Les Thomas Hylland Eriksens nye bok, Storeulvsyndromet. Jakten på lykke i overflodssamfunnet, så kanskje vi blir enige om hvorfor også.)

PS: «Men har du ikke en av-knapp?» er det sikkert noen som undrer seg. Jo, for faen, og den har jeg nettopp brukt med stor kraft! Så det så!

Transnasjonale Hollywood

2008-02-26T11:14:00.001-08:00

Norske aviskommentatorer virket overrasket over at Europa gjorde seg gjeldende under Oscar-utdelingen. Har de glemt historien?

Dagsavisens kulturredaktør Mode Steinkjer, en til hverdags innbitt motstander av amerikansk film, skrev at europeiske «filmentusiaster har grunn til å feire årets Oscar-priser». I første rekke på grunn av at europeere rasket med seg alle de gjeveste prisene, men også fordi norsk film var representert på prisvinnerlisten.

Heldigvis faller ikke Steinkjer i samme felle som mange andre som hyller norsk film fordi norske Storm Studio samt de norske effektmakerne og lydpåleggerne i Oslo-baserte Chimney Pot bidro til den Oscar-vinnende Peter og ulven. Dagbladet reklamerte eksempelvis på sin nettutgave med «Se klipp fra den norske Oscar-vinneren». På IMDB, den viktigste oversikten over filmenes produksjonsmatrise, nevnes ikke ett eneste norsk navn og filmen er klassifisert som «britisk/polsk». Under «company credits» står riktignok Storm Studio oppført, men ikke at det er norsk. Filmen er for øvrig regissert av britiske Suzie Templeton (som også har skrevet manus sammen med Venezuela-fødte Marianela Maldonado), produsert av polske Se Ma For og britiske Breakthru Films, og basert på Sergej Prokofjevs eventyr med samme navn.

Foruten denne euforien over et norsk bidrag til en transnasjonal filmfestival, virker det som om dette samarbeidet er noe nytt i filmhistorien. Se det er det ikke. Franske Crédit Lyonnais – frem til 1982 en statseid bank – har vært en av de ledende finanseringskildene til en rekke av Hollywoods storfilmer, blant annet Platoon (1986). Som jeg blant annet har redegjort for andre steder, er Hollywood i realiteten et transnasjonalt konglomerat med dype historiske røtter.

Immigranter grunnla flere av de mest kjente Hollywood-selskapene: Carl Laemmle kom fra Tyskland og skapte Universal Pictures; Adolph Zucker kom fra Ungarn og skapte Paramount Pictures; Willam Fox var ungarer og grunnla Fox Film Corporation; Louis B. Mayer var russer og skapte Metro-Goldwyn-Mayer sammen med polske Samuel Goldwyn. Polsk var også Benjamin Warner, som grunnla Warner Bros. i 1923. Russiskfødte Joseph Schenk var administrerende direktør i selskapet som eide og kontrollerte MGM, mens broren Nicholas var administrerende direktør i United Artists og grunnla 20th Century, som senere skulle slå seg sammen med Fox.

Filmhistoriker Neal Gabler skriver videre i An Empire of Their Own: How the Jews Invented Hollywood at «by making a ’shadow’ America, one which idealized every old glorifying bromide about the country, the Hollywood Jews created a powerful cluster of images and ideas – so powerful that, in a sense, they colonized the American imagination». Ifølge Geoffrey Nowell-Smith, en annen historiker, har transnasjonalitet vært et langvarig paradigme for Hollywood, både kulturelt og økonomisk, fordi publikum gjennom historien alltid har vært «svært kosmopolitisk».

Til tross for denne kosmopolitismen setter filmanmeldere Norge rundt fremdeles sin ære i å klassifisere filmer etter nasjonalitet. I dagens Hollywood kan det imidlertid virke som om denne kosmopolitismen har blitt en banal selvfølgelighet. Wolfgang Petersen, regissør av blockbusters som Troja og Poseidon, mener at hans etniske bakgrunn er uinteressant for Hollywood-selskapene. I boken The Director’s Cut: Picturing Hollywood in the 21st Century sier han at «To tell you the truth: I think most of the executives and people of the studios don’t think much about it anymore. German or not, I’m just the filmmaker Petersen».

Folkeskikkens sosiologi

2008-02-12T09:47:00.000-08:00

Alle kjenner til begrepet normer. Men sosiologer burde bli flinkere til å vise hvorfor.

Normer defineres i min versjon av Oxford Dictionary of Sociology fra 2005 som «a shared expectation of behaviour that connotes what is considered culturally desirable and appropriate». Disse håndheves av uskrevne lover, det vil si lover som sanksjoneres av majoritetens syn på hva som er akseptabel oppførsel. Med andre ord ligger grensen omtrent der majoriteten mener at sosial orden går over til sosial uorden. Da ideen om «akseptabel oppførsel» kan være så mangt, fra «King Lear» til «Ronja Rövardotter» eller «Jackass», er det ikke tilfeldig at normer er blitt et yndlingsbegrep hos mange sosiologer.

En som viser dette med både humor og historisk sensibilitet er den tyske sosiologen Norbert Elias (1897-1990). I sin analyse av sivilisasjonens utvikling (intet mindre), nærmere bestemt samleverket The Civilizing Process, tar han for seg bordskikkens historie. Gjennom å følge utviklingen gjennom århundrene ser vi hvordan normenes betydning og innhold har endret seg – til dels drastisk – og fungerer dessuten som bevis på at normer ikke er gitt en gang for alle.

Håndbøker i folkeskikk er med andre ord et speilbilde på samfunnets sosiale dynamikk. På 1200-tallet skulle de som for eksempel likte sennep og salt unngå den ekle vanen å stikke fingeren i dem. Å snyte seg i nesen over bordduken var upassende, samtidig som det å ha hjelmen på når du serverer damer, var et tegn på dårlige manerer. På 1400-tallet måtte du passe på at ingen hadde gjort fra seg på stolen før du satte deg. Man måtte dessuten huske på å ikke berøre seg selv under klærne med hendene.

Noen hundre år senere ble alle disse tingene tatt for gitt. Likevel var det mange skjær i sjøen underveis. Et annet eksempel, dypt uakademisk men desto mer morsomt (bare innrøm det), er promping. Når temaet først dukket opp på 1400-tallet var støy det viktigste aspektet. Det beste var, ifølge datidens normer, å slippe den ut lydløst. Samtidig var det bedre å slippe den ut enn å holde den tilbake. Man kan på mange måter konstatere at dette aspektet ved kroppsfunksjonene våre ennå er gyldig. Den svenske programlederen som kom i skade for å lette litt på trykket – på direkten – er blitt en aldri så liten YouTube-hit.

Hvorfor skriver jeg så egentlig om dette? Jo, årsaken er en nylig utkommet bok i Universitetsforlagets fine «hva er»-serie: Hva er sosiologi av Pål Repstad. Boken er en ok innføring i faget, og Repstad beveger seg etter mitt skjønn trygt på den øvre halvdelen av terningøyneskalaen. Bare så synd med mankoen på det vi litt tungvint kan kalle eksempelbasert popularisering av sosiologiske kjernebegreper. Her skrives det også om normer, men uten at vi blir presentert for noen spesielt tankevekkende eksempler.

Det er synd, siden veien til sosiologisk forståelse i første rekke går gjennom eksempler, ikke definisjoner. Tror jeg, i alle fall. Bare tenk på neste gang den fjonge fruen ved siden av deg på t-banen slipper en liten promp.

En annerledes biografi

2008-01-23T06:07:00.000-08:00

Forfatteren Frode Grytten har ertet på seg det litterære etablissement gjennom å hevde at biografier i økende grad er «Se & Hør for intellektuelle».

Ham om det, men til tross for den veldige indignasjonen som brått oppsto mot Grytten skal vi ikke se bort i fra at han faktisk har et poeng. I tilfellet Bruce Springsteen er dette tydelig. Det er skrevet mange bøker om Springsteen. Mange er regelrett dårlige, og er mer et utstillingsvindu for forfatterens ønske om å tolke mannens karriere enn hva sangene egentlig har betydd for amerikansk kultur. Å «sosiologisere» i hjel en musikalsk storhet må være biografens kardinalsynd. Jeg kan ikke se hvordan det skulle være annerledes med forfatterbiografier, selv om det naturligvis er grensetilfeller (for eksempel Philip Roth) hvor linjen mellom det private og fiksjonen er syltynn.

Uansett, en bok som går fri av biografiens kikkermentalitet og i stedet omhandler Springsteens sanger – og i svært liten grad hans personlige liv – er Robert Coles’ Bruce Springsteen’s America. Harvard-professor og Pulitzer-vinneren Coles trekker frem Springsteens tekster som en naturlig forlengelse av en ærefull tradisjon i amerikansk litteratur: Whitman, O’Connor, Kerouac. Dette kobles så opp mot alminnelige amerikaneres forhold til Springsteens musikk. Ingen blodfans her, nei. Bare vanlige folk som i sum har et overraskende velreflektert forhold til hva Springsteen betyr for dem.

Forsamlingen inkluderer en politimann som ikke synes noe særlig om «Johnny 99»; en forretningsmann som må stå for den dummeste tolkningen av «Born in the USA» jeg noensinne har lest (nei, sangen er IKKE ironisk); en kvinne føler det som om Springsteen er i samme rom som henne under «Glory Days», og en gammel kone som gråter av «If I Should Fall Behind».

De ser Springsteen som en hvilken som helst nabogutt, uten hang til Hollywood-absurditeter eller plastiske operasjoner, som heller aldri har glemt hvor han kommer fra. Hele tiden med litt distanse, litt kritikk, og samtidig ros til en artist som på så mange sett har speilet et motsetningsfylt USA gjennom temaer som Vietnam-krigen, fabrikknedleggelser, natteracing og den evige jakten på damer.

Så hvis du er på utkikk etter en biografisk inngangsbillett til Springsteen, uten å ville lese alle detaljene om bryllupet hans eller hva han liker å se på TV, kan jeg varmt anbefale Coles’ bok.

Obamas forente stater

2008-01-10T05:50:00.000-08:00

Dersom du ikke har vært isolert på en øde øy eller noe de siste fire årene, kan du ikke unngå å ha fått med deg navnet Barack Obama. Illinois-senatoren, doktoranden i jus fra Harvard og presidentkandidaten for det Demokratiske partiet i USA, har i løpet av denne tiden fått sin nærmest daglige dose skryt og kjeft i alle verdens medier.

I støyen rundt det amerikanske presidentvalget er det som kjent vanskelig å skille snørr og barter, i alle fall for dem ikke har inngående kjennskap til amerikansk politikk og media. At en gjeng kommentatorer, hvorav de fleste er «eksperter» med vikarierende motiver, gjør sitt beste for å fremstille mannen som enten frelser eller helt idiot, forenkler heller ikke saken.

En begynnelse til å finne ut mer om hva mannen står for kan være hans selvskrevne politiske manifest; boken The Audacity of Hope: Thoughts on Reclaiming the American Dream fra 2006. Fellesnevneren i boken er mer brobygging mellom Demokrater, Republikanere, og andre som ønsker et forent USA. Ikke så rart, ettersom boken er en utvidet versjon av Obamas tale (her i lyd og tekst) fra landsmøtet i 2004 med utgangspunkt i grunntesen om at «There’s not a liberal America and a conservative America; there’s the United States of America. There is not a Black America and White America and Latino America and Asian America – there’s the United States of America».

Den moderate demokraten Obama, hvis bakgrunn og oppvekst stammer fra Kenya, Kansas og Indonesia, åpner boken med å skrive at hans grunnleggende motivasjon for å entre politikken nettopp var å overskride en polariserende partipolitikk. Spor av denne tankegangen finnes i alle bokens kapitler, enten det dreier seg om verdier, økonomi, verden utenfor USAs grenser, rase eller familie. Heldigvis er han ikke fremmed for å kritisere sine egne partifeller, spesielt når det kommer til «kampen mot terror», noe som også kommer til syne i denne artikkelen i Foreign Policy. Helhetsinntrykket er derfor sympatisk. Ønsket om å skape noe nytt synes genuint. Obama fremstår som en politiker med en troverdig visjon.

Dessverre er denne tilnærmingen også noe av bokens svakhet. Det sies jo om et godt kompromiss at det gjør alle like misfornøyde. Obama, som har «endring» som sitt fremste valgkampsmantra, er mindre spesifikk når det kommer til saker hvor partene ofte står hardt mot hardt. Å skrive bøker om endring er en ting; å overbevise amerikanske velgere om fordelene ved det noe helt annet.

På den andre siden er han i det minste samtaleorientert, i kontrast til de som nekter å innse at det også kan være verdi i det å lytte. Samtidig, når han har noe å si, oppfører han seg ikke som en bølle. Den Republikanske rådgiveren Joe Gaylord hevdet sågar i Harvard Political Review at Obama «manages to make nearly everything he says sound non-threatening». Ingen dum egenskap for noen som vil samle verdens mest mangfoldige land.

Trenger vi en kulturelite?

2007-12-19T02:06:00.000-08:00

Ja, muligens, men ikke nødvendigvis den vi allerede har.

Artig, artig. Etter statsministerfrue Schuleruds utspill – ironisk eller ikke – om hvilke stoler (Arne Jacobsen vs. Ekornes) som symboliserer god smak, begynte innspillene om kulturelitismens levekår å blusse opp igjen. Forrige gang var det som kjent kulturviter Karl Fredrik Tangen og Dagbladet som dro i gang kampen mellom det reale Folket og den fæle Eliten. Denne gangen er det redaktør i Dagbladet, John Olav Egeland, som hevder at «landet slår sprekker».

Årsaken, ifølge Egeland, er en «kulturell maktforskyvning i retning av urbane verdier. Den godt utdannede, urbane middelklassen har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper og som skaper motstand». Rovdyrsaker, innvandringspolitikk og den enerverende levedyktige forskjellen mellom høykultur (opera og Solstad) og lavkultur (D.D.E. og Ragde). En rekke debattinnlegg fulgte, blant annet et frådende tilsvar fra forfatteren Knut Faldbakken, som mente at det var «skuffende å se at den ’progressive’ avisen Dagbladet slutter seg til det kulturfiendtlige hylekoret som vi ellers forbinder med utgytelser fra Frp-hold».

I all denne viraken stusser jeg over tre ting. For det første kan forholdet mellom kultureliten og folk flest være en skinndebatt. Kristian Mjåland, redaksjonsmedlem i det utmerkede tidsskriftet Replikk, henviser til sosiologen Ove Skarpenes som har utført dybdeintervjuer med over hundre medlemmer av den øvre norske middelklassen. Skarpenes fant at de slett ikke er opptatt av finkultur og intellektuell dannelse. De er tvert i mot opptatt av folkelige kulturuttrykk, som P4 og Åge Aleksandersen.

For det andre er fremstillingen av kultureliten et spørsmål om makt, rettere sagt definisjonsmakt og agendasettermakt. Det første er et spørsmål om hvem som har lov til å skrive, det andre om hva som skal være tema for dagen. VG utropte jo nylig sin egen sjefsredaktør, Bernt Olufsen, til en av Norges mektigste personer. Jeg tror mye av kulturelitedebatten kunne fislet bort dersom definisjonsmakten hadde tatt et lite oppgjør med seg selv. Ta for eksempel kjendisoppropet mot krigen i Afghanistan. Naturligvis skal kjendiser, som alle andre, få ha sin mening om norske soldater i krig. Men de får uforskammet mye spalteplass i forhold til eksempelvis seniorforsker ved PRIO og Afghanistan-ekspert Kristian Berg Harpviken.

For det tredje, og kanskje mest åpenbare: hva er en elite? I mine øyne er en elite en gruppe mennesker som av ulike grunner har gjort seg fortjent til å være inspiratorer og kreatører fra kulturlivet folk ser opp til. Tilsvarer Faldbakkens idé om elite den samling mennesker i kulturlivet som gjerne fremheves som eliten? For min egen del er den såkalte eliten vel så mye et utslag av kjendiseri. Jeg kjøper Faldbakkens poeng om at noen kulturuttrykk faktisk er kvalitativt bedre enn andre (og at den som ikke innser det har noe å lære). Bruce Springsteen er en bedre artist enn Idol-Ali.

Samtidig spørs det hvem som feller de kulturelle smaksdommene. Rock’n roll-dealer og rabagast Egon Holstad skriver at han er «møkk lei av at testikkelløse dilettanter skal definere hva som er bra, og da spesielt med tanke på at dette skjer i henhold til et kunnskaps- og forståelsesnivå som heller burde vært en integrert del av HVPU-reformen enn en sentral aktør i vår presumptive ’kulturelle’ presse». Uten å dele Holstads ordbruk, skjønner jeg frustrasjonen. Jeg tar mye heller imot musikkråd fra gode venner, som jeg vet er inneforstått med min musikksmak, enn Jan Fredrik Karlsen eller en fetert musikkanmelder i dagspressen.

Mindre kjendiseri, mer tillit – og kanskje elitebegrepet hadde blitt forbeholdt de som fortjener det.

Hva skal vi med sosiologer?

2007-12-15T06:03:00.000-08:00

Sosiologen Dag Østerberg skal angivelig ha sagt at dersom hans mål i livet var å forandre noe, ville han heller blitt Ole Paus enn Dag Østerberg. Hva sier det om fagets formidlingsrykte?

I 2007 delte Norsk sosiologforening for første gang ut sin egen formidlingspris. Den gikk ikke til en sosiolog (ingen overraskelse), men til Magnus Marsdal for Frp-koden (for så vidt heller ingen overraskelse). Marsdal reagerte med å uttale til Klassekampen at det var «veldig positivt at jeg som journalist blir tatt på alvor, og at fagmiljøet utviser både raushet og interesse».

Sant nok. Samtidig er det et tankekors at juryen ikke fant én eneste sosiolog som kunne skilte med liknende formidlingsevner. Riktignok peker de på at Frp-koden er en «solid anvendelse av sosiologiske perspektiver til å forstå et av vårt samfunns store spørsmål». Men utvanner ikke et slikt vidsyn sosiologifagets egenart? Eller er det nødvendig å løfte blikket fra strenge fagdefinisjoner og heller møte samtidens kompleksitet med et åpent sinn? Er det ikke bare et pluss at sosiologiske perspektiver gis oppmerksomhet?

Selv om jeg skulle ønske det fantes flere rendyrkede sosiologer med formidlingsevner utover det vanlige, tror jeg på det siste. Jeg har tidligere på denne siden skrevet om Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, som definitivt kunne vært skrevet av en sosiolog, og som jeg tror har gitt sosiologien et slags boost – selv om jeg ikke kan vise til noen dokumentasjon. Likevel skulle jeg ønske flere sosiologer tok sitt populærvitenskapelige ansvar mer seriøst. Komikeren Dave Barry hevder at siden sosiologi ønsker å bli tatt på alvor som et vitenskapelig fag, bruker de mesteparten av tiden sin på å oversette enkle observasjoner til fremmedordfylt akademikerprosa. «Hvis du planlegger å fortsette med sosiologi», hevder Barry, «så må du lære deg å gjøre det samme».

Som eksempel trekker han frem barn som faller, slår seg, og begynner å gråte. I stedet for å skrive at «barna falt og slo seg – blandingen av smerte og frykt gjør at de gråter», må du formulere det slik: «Methodological observation of the sociometrical behavior tendencies of prematurated isolates indicates that a casual relationship exists between groundward tropism and lachrimatory, or ’crying’, behavior forms». Klarer du å tråkle deg gjennom 50-60 sider med dette, avslutter Barry, så vil du med all sannsynlighet få et sjenerøst forskningsstipend.

Fra spøk til alvor. Det er mulig at dagens sosiologer, på grunn av Kvantitetsreformens byråkratiske flodbølge av rapporteringskrav og skjemavelde, simpelthen ikke har tid til å streve frem drømmen om å skrive kioskveltere. Sosiologen Pål Strandbakken kommenterte i et essay problemstillingen slik: «Du klarer vanligvis ikke å både levere rapport, paper til den fjerde Bratislava-konferansen om ’Assessing the effects of public projects’, forelese for ansatte i kommunal sektor, delta i avisdebatter og å levere artikkel til Theory, Culture & Society». Imidlertid gir dette rom for nye krefter, som garantert har meninger om mangt – bare de slipper til. Paradokset hvor unge sosiologer anklages for å være uengasjerte i sitt eget fag, samtidig som de opplever at ingen gidder å høre etter når de først har noe å si, må opphøre umiddelbart. Vi har mye på hjertet.

Personlig tror jeg på den amerikanske sosiologen Alan Wolfe når han i boken An Intellectual in Public hevder at det er ulike former for populærvitenskap – og ikke vitenskapelige rapporter, monografier o.l. – som er akademias kjernebidrag til selveste demokratiet.

Rallysportens sosiologi

2007-12-07T02:23:00.000-08:00

Hvorfor har rally blitt Norges nye folkesport? Svar: Et brødrepar fra Spydeberg.

«FØKKING HELL! This car was more out on the road or in the road!», ropte Henning Solberg til den offisielle WRC-radioen etter siste etappen på Rally Norway i 2007, da han oppdaget at han hadde dengt lillebror med 16,5 sekunder og snappet tredjeplassen på hjemmebane. På typisk Solberg-engelsk (it’s not only only, you know) sang han ut akkurat det han følte DER og DA, uten hensyn til WRC-reporter Colin Clark som fortvilet forsøkte å beklage språkbruken. Gledesscenenes spontanitet fra den sympatiske storebror Solberg fikk blant andre Dagbladets Trude Ringheim, en ellers nøktern journalist, til å skrive:

Igjen så vi at Solberg-brødrene fra Spydeberg er unike. Ingen viser så mye glede, bannskap og tårer når de vinner. Og sånn skal det være: Skrik det ut! Slå dere på brystet, kjære vinnere. Sprut sjampis. Ta’n helt ut. Hva er vitsen med å vinne hvis man bare skal stå der og mumle og unne seg en ekstra Farris?

Jeg forstår Ringheim godt. Verden er et stort sted, og blir man verdensmester, bør man kunne vise litt av hvor stolt og glad man er. Den samme Ringheim skriver innsiktsfullt om norske idrettshelter generelt: «Det blir som med Lotto-vinnerne. Vinnerne reiser ikke på ferie til Brasil eller Las Vegas, kjøper sportsbil eller inviterer til skikkelig ball. De betaler ned huslånet og bygger ny garasje. Litt sånn er norske idrettsutøvere». Det er ikke vanskelig å være enig. Så beklager Carew, Bjørndalen og dere andre, dere er sabla flotte idrettsutøvere, men resepten på folkeheltstatus skaffes ikke gjennom å være den kjipeste gutten i klassen.

Andre boller er det med «Sirkus Solberg», som hun kaller det. Energien til Solberg-gutta Henning og Petter har vært en sentral drivkraft bak fremveksten av rallysportens sosiologi, ikke bare i Norge, men i hele verden. For en sport som ikke er bortskjemt med utadvendte spilloppmakere og følelsesvulkaner, betyr slike profiler enormt mye for interessen og sportens rykte. Væremåten, språkbruken, utseende, klesstil, og ikke minst det gode forholdet til sine nærmeste er noe som gir Solberg-gutta gjenklang blant folk flest, for å bruke et forslitt uttrykk.

I kontrast til ren idoldyrking, for eksempel av filmstjerner, er Solberg-brødrene og deres forhold til sine tilhengere langt mer inkluderende og likeføtt. Henning reiser for eksempel land og strand rundt for sin hovedsponsor Expert og møter fansen der de bor. Folkeligheten er dessuten langt fra noe PR-triks utklekket av en eller annen glattsleiket consultant. Den er uforfalsket, ekte, og tvers igjennom seriøs.

Avstanden mellom Solberg-brødrene og resten av rallyfolket, sosiologisk sett, er med andre ord særdeles liten. At de – nåja, i alle fall Petter – tjener langt mer enn den jevne rallyfantast, spiller heller ingen rolle. Skillelinjene – eller rettere sagt det som forener oss – er kulturelle, og i mindre grad økonomiske. Hadde Solberg-gutta vært stereotypiske vestkantsosser fra Bærum og fått alt servert, ville interessen og entusiasmen fra det alle lag av folket neppe vært såpass stor. I idrettens verden bør man helst komme fra arbeiderklassen og ikke få noe gratis. Veien til suksess er i mange henseende viktigere enn selve suksessen. Askeladden-tanken strekker seg fra slumstrøkene i Rio til haka-dansende hardhauser fra New Zealand til dårlig oppvarmede garasjer i Spydeberg.

Desto større er også applausen – og sympatien – for de som lykkes.

Muslim i Amerika

2007-11-23T05:24:00.001-08:00

Vanskeligere etter 9/11, men på mange måter lettere enn i Europa.

Norsk integreringspolitikk er tilsynelatende i et evig stressforhold når det gjelder muslimer. Til tider kan det virke som om deres blotte tilstedeværelse er det eneste som gjør at integreringen sliter med voksesmerter. Variabelt dokumenterte beskyldinger om at de ikke tar tilstrekkelig avstand fra islamistiske fanatikere, kombinert med en kulturell skepsis til praksiser angivelig forbundet med de mørkere delene av islam (i stedet for kultur, slik mange hevder), gjør at debatten fort sklir ut i en pøl av usakligheter og personangrep. Få norske debatter er like preget av hete følelser som norsk innvandringsdebatt.

Andre forsøker å innta det nærmest motsatte perspektivet. I et foredrag på Civita foreslo den liberale engelske økonomen Phillippe Legrain, som nylig har gitt ut boken Immigrants: Your Country Needs Them, at Europa burde vende innvandringspolitikken i amerikansk retning. Linsen Legrain ser utfordringen igjennom er økonomisk. Dersom økt immigrasjon truer velferdsstatens ordninger, er løsningen ifølge Legrain å kutte i velferdsgodene. Resultatet vil bli en mer «sink-or-swim»-orientert politikk, hvor forskjellene vil øke, men isolert sett sørge for at det ikke ville lønne seg å forbli trygdet. Over tid er de økonomiske fordelene ubetinget positive, det samme er fruktene av kulturelt mangfold som han skriver litt om her. Kulturkonservative røster ser Legrain ut til å gi en lang marsj i; for ham er det kun reaksjonære nasjonalister som ikke ser fordelene med åpne grensene.

Det er ingen selvfølge at for eksempel muslimer, av alle kulturelle støpninger og nasjonaliteter, vil klare seg bedre under et amerikanskinspirert innvandringsregime. Da de likevel ser ut til å klare seg bedre i USA enn i Europa, er dette en kombinasjon av mange faktorer. USA, til tross for sin raseskillehistorie og mange etniske enklaver, har ikke den samme frykten for et multietnisk samfunn som Europa. Til gjengjeld har de langt strengere krav til sine nye borgere. Muslimer, på sin side, trives ifølge en nylig foretatt undersøkelse av Pew Research Center med det amerikanske samfunnets meritokratiske grunnholdning. Selv om tiden etter «9/11» har medført en del negativ oppmerksomhet, trives de fleste muslimer som er intervjuet (hvorav 65 % er utenlandskfødte) utmerket i USA. Og skal vi tro bøker som Frank Bean og Gillian Stevens’ America’s Newcomers and the Dynamics of Diversity, er en flerkulturell amerikanskhet såpass innkorporert i det amerikanske samfunnet at det ikke trues på noen måte av kulturell miksing.

At USA har en mer avslappet holdning til flerkulturalitet bevises blant annet, slik Najmedh Mohammadkhani skriver i Ny Tid, av at president Bush nylig var vert for en iftarmiddag i Det hvite hus under den muslimske feiringen av ramadan – som er en markering av at Muhammed fikk Koranen i en åpenbaring. Denne feiringen har vært en tradisjon siden 2001, og i sin tale i 2007 fremholdt han ifølge Mohammadkhani «den islamske kulturen og de erfaringene USA og muslimene har til felles, som å forsvare muslimene i Bosnia og Kosovo, forsvaret av Kuwait etter Saddam Husseins invasjon, hjelpen til det afghanske folk, motstanden mot folkemordet i Sudan, støtten til det libanesiske folket under opprøret i 2005, hjelpen til ofrene etter jordskjelvene i Iran og Pakistan og til oppbyggingen av et palestinsk demokrati».

Glem heller ikke at det i Høyesterettsbygningen i Washington D.C. finnes en statue av profeten Muhammed, beæret som en av menneskehetens fremste lovmakere, i selskap med blant andre Hammurabi, Moses og Confucius. Mon tro hva reaksjonene hadde blitt om en slik statueklynge hadde blitt reist i Norge.

Frihet!

2007-11-08T04:53:00.000-08:00

Frihet, trygghet, normalitet: tre sider av samme sak?

Den nyeste boken til forskningsprogrammet «Kulturell kompleksitet i det nye Norge» (Culcom) heter kort og godt Frihet. Fra før av har Culcom utgitt to bøker betitlet Trygghet og Normalitet. I den nye boken stiller bidragsyterne, ifølge Universitetsforlaget, «noen ukorrekte spørsmål: Kan det tenkes at den nær enstemmige hyllesten til frihetens forrang, skaper en farlig selektiv forståelse av de problemer som dagens mennesker – for ikke å snakke om våre etterkommere – konfronteres med? Kan ropet om enda mer frihet vise seg å være en del av problemet, heller enn en del av løsningen?»

Konkrete svar på dette skal man nok lete lenge etter. Men, som forskningsleder ved Culcom, Thomas Hylland Eriksen, sa i forbindelse med lanseringen av boken, så nærmer de seg forhåpentligvis noen av de rette spørsmålene. Ut i fra seminaret som boken er basert på er i alle fall Frihet et positivt eksempel på hvilke tankeprosesser som kan igangsettes gjennom tverrfaglig samarbeid. Foruten ulike fagretninger har for eksempel to ungdomspolitikere (Torbjørn Røe Isaksen og Ingrid Fiskaa) skrevet hvert sitt kapittel. Det bidrar til å gi det begrepet en praktisk dimensjon, samtidig som det spenner frihetsbegrepet over en større forståelseshorisont. I vår tid er frihet på mange måter tatt for gitt, uten at det reflekteres over hva slags frihet dette egentlig er. Kan man snakke om frihet i entall? Skillet mellom, eller kombinasjon av, frihet fra og frihet til er også interessant.

Et aspekt av dette, som dessverre ikke er behandlet i Frihet, er forfatterens Sindre Kartvedts tanker i boken Vest for Eden fra 2003. Her er frihet for ham muligheten til å ødelegge sitt eget liv. I Las Vegas, omgitt av spillbyens vanvittige sirkus av neonlys, kitsch og jingelmusikk, oppdager Kartvedt at «det ikke finnes en sjel i mils omkrets som vil gripe inn dersom jeg skulle finne det for godt å styre min skute på grunn i brenningene rundt dette Kapp det gode håp» (s. 135). Frigjort fra et nettverk av sosialdemokratiske offentlige institusjoner, kjærlige foreldre og velmenende lærere, innser han at «Las Vegas alltid vil være synonymt med dette henrivende omrisset av endelig og endeløs frihet» (s. 135).

Frihet, normalitet og trygghet er i tillegg, i alle fall i mine øyne, tre sider av samme sak. Økonomisk trygghet gir meg eksistensiell frihet, samtidig som sosial normalitet (sånn røfflig) ikke gir meg nevneverdige problemer med de to førstnevnte. Men det er mange kombinasjonsmuligheter. I hvilken grad er den personlige friheten bestemt av de to andre? Skal man ofre personlig frihet for økonomisk trygghet? Eller skal en tilpasning til samfunnets normalitetskrav, som kan medføre innskrenkninger i den personlige friheten (her vil sikkert mange kunstnere kjenne seg igjen), foretrekkes i jakten på økonomisk trygghet?

Jeg vet ikke om det er en slik rød tråd i Culcoms utgivelser, men det er interessant. Kanskje svaret kommer i neste bok i Culcom-serien.

Tulleskole?

2007-10-29T03:15:00.001-07:00

Like barn leker kanskje best, men de skaper forferdelig lite.

I en faksimile fra VG skriver Dagens Næringsliv at norske rikinger er lei av den norske skolen. De, det vil si folk som Stein Erik Hagen og Jan Petter Sissener, mener at den norske skolen er en evig kosetime, uten krav til disiplin, innsats og ferdigheter. (Legg til at mange skoler til og med mangler lærebøker!) Derfor velger de, som mange andre rikinger, å sende barna sine utenlands. Kunnskapsløftet er ifølge herrer en vits.

Rikingenes løsning på problemet er muligens uoppnåelig for de fleste – de som ikke har råd til å sende barna sine på dyre kostskoler eller Harvard når den tid kommer – men problemet er der like fullt. Man kan si mye både om norske rikinger og norsk skole, men her har de faktisk et poeng. Det virker som den norske grunnskolens enorme fokus på likhet og «alle skal med»-logikk gjør at talentutviklingen stagnerer. Paradoksalt nok kan det se ut som om Kunnskapsløftets prioriteringer om individbasert læring undergraves av den kollektivistiske ideologien som ligger i bunnen for skolepolitikken.

Den rødgrønne regjeringen ønsker å motarbeide tendensene til et forskjellssamfunn. Men forskjeller er noe alle samfunn må leve med. Økonomiprofessor Richard Florida skriver i boken The Creative Class at det er lite som forener mennesker som ønsker å strekke sine evner utover det vanlige, bortsett fra at det er de som skaper endringer i samfunnet. Gründervirksomhet, malerkunst eller politisk nytenkning – det spiller ingen rolle. Så i stedet for å gi likhetstankegangen kunstig åndedrett gjennom utdanningspolitiske vedtak, er det på tide å gi rom for at mennesker er forskjellige.

Musikkens irrasjonalitet

2007-10-15T03:17:00.000-07:00

Når det gjelder betydningsløs 80-tallspop bør vi snart kunne tillate oss å omtale den i meningsfull forstand.

1980-tallet omtales som tiåret Gud egentlig ønsket å starte Homsepatruljen. Et blikk på Soft Cells skrekkelig forvirra video til «Tainted Love» kan støtte enhver konspirasjonsteori om utenomjordiske vesener. Og har det noen gang eksistert en mer feminin mannestemme enn F.R. Davids «Words»? Men musikalsk sett – de altfor hvite klærne, stripene i håret, den mannlige badingen i sminke og en frisyrestil som krevde et budsjett på størrelse med Ghanas BNP til tross – har jeg lenge villet ta decenniet i forsvar. Bare lytt til The Cars’ «Drive». Er ikke det en av tidenes beste tirsdag-i-regn-låter, smektende på iPoden mens man dunker gjennom et grått Oslo i en nedtagget t-banevogn?

Eller kanskje svaret ligger et helt annet sted? I begynnelsen av 2007 skrev vitenskapsjournalist Shankar Vedantham i Washington Post en interessant artikkel om nevrofysiologiens svar på hva musikk gjør med mennesket. «Music hooks deep into emotions and memories in ways that words do not», skriver Vedantham, og siterer forsker Craig Werner ved University of Wisconsin som sier at «What music does is reach down into parts of our brain, it opens networks and pathways that you can't get to via language». I praksis betyr det at musikk aktiverer de samme delene av hjernen som ellers våkner via mat og sex.

Finnes det så noen rasjonelle grunner for å forsvare 80-tallet musikalsk? Vel. Egentlig ikke. Ordet «California» dukker for eksempel opp i hodet mitt når disse sangene møter øregangene mine. Rettere sagt; å kjøre bil i California, gjerne langs Highway 1, også kalt Pacific Coast Highway, skulder mot skulder mot solnedgangen i Stillehavet, i en cabriolet; å sveipe innom byene mellom San Francisco og Los Angeles, under åpen nattehimmel, bare opplyst av noen stjerner og lett fresende neonlys, en slik natt som aldri tar slutt. Jo da, one-hit-wonders har lange liv av en grunn. Akkurat hvorfor vet jeg ikke. Men jeg tror Dalai Lama har et poeng: What is, is.

Også i tilfellet med Ricchi e Poveris «Sera Perche Ti Amo» («Fordi jeg elsker deg»). Fra et eller annet sted i min barndom ble det forleden dag vekket gamle minner av denne obskure og lett fjollete, men melodiøse italopop-ABBA-light-lieder-hiten som den dag i dag er populær – selv om den ikke synges på EFL (English as a Foreign Language). På YouTube er et aldri så lite musikkbibliotek med Ricchi e Poveri, hvor jeg kan se frontsangerinne Angela Brambati og de andre spille live på Rai Uno i 1981: Fortryllende blide, og med alle de vakre italienske vokaler i refrenget:

E vola vola si sa
sempre più in alto si va
e vola vola con me
il mondo e matto perché
e se l'amore non c'è
basta una sola canzone
per far confusione
fuori e dentro di te…

Med noen tastetrykk finner jeg et nytt klipp, denne gangen fra Moskva, i 2003. Samme sang, samme band, samme vakre italienske vokaler i ordene, samme blide smil. Spiller ingen rolle om jeg forstår bare en tiendedel av teksten; det er et musikalsk bevis på at 1980-tallet ikke var forgjeves. Bevares, det finnes nok av bevis utenom italiensk gladpop på nettopp dét. En rasende kort oppramsning av verneverdig popmusikk burde inkludere Genesis, Queen, Michael Jackson, The Smiths, og Elton John, bare for å nevne noen.

Likevel spiller det egentlig ingen rolle om sangene fra det glade 80-tall er sprø døgnfluer eller globale fellesminner; det var noe med det melankolske lydbildet, den evig tilbakevendende saksofonsoloen (eventuelt keyboardsoloen), den skjøre miksen av lett pop, gladtriste melodier og en eksistensiell visshet om at dette ikke kunne vare for evig, akkurat som slutten på en av livets bedre somre; noe var det i alle fall.

I alle fall ifølge hjerneaktiviteten min.

That's Entertainment!

2007-10-04T06:57:00.000-07:00

Aldri har jeg blitt så glad over å se en rotte utfolde seg blant grytene.

I går var jeg på kino for å se den nye Pixar-filmen Ratatouille. Du verden, for en overraskelse! Skepsisen fra den nærmest gladkristne omtalen filmen hadde fått på forhånd ble forvandlet til to timers barnslig glede. Kreativiteten, varmen, de underliggende budskapene og den fantastiske animasjonen formelig fylte meg med minner om Paris, god mat og vin, og verdien av å ha noen å stole på. Legg til herlig musikk (takk og pris at sang-og-dansenumrene glimrer med sitt fravær) og at menneskene har en utseendemessig eventyrvri, så er det bare popcornet som mangler.

Filmens handling er relativt enkel: Den matlagingsfikserte og usedvanlig hyggelige rotta Remy havner i trøbbel og blir skylt ut i kloakken. På underlig vis dukker han opp igjen i Paris, rett ved restauranten til sin kulinariske helt, den nylig avdøde mesterkokken Auguste Gusteau. Hans demokratiske motto er at «alle kan lage mat», noe som slett ikke faller i god jord hos hans fiender. Godt hjulpet av Gusteaus spøkelse (!) lister Remy seg inn på kjøkkenet.

På kjøkkenet til den nå lett forfalne restauranten hersker en fjomp av en sjefskokk, og befolkes generelt av andre mer eller mindre obskure, men stort sett vennlige typer. Anti-helten Alfredo Linguini er en klønete og sjenert unggutt som plutselig dukker opp i restauranten med et brev som sier at han er Gusteaus sønn. Selv vet han ikke det (selvsagt), sjefskokken gidder naturligvis ikke lese det med en gang, og dette blir derfor noe som kaster spenning over resten av handlingen.

Sammen utvikler Remy og Linguini et skikkelig kompisforhold, alene som de er i Paris’ nådeløse kokkeverden. Gjennom felles talenter, om vi kan si det slik, slår de seg frem, får stjerner både her og der, og Linguini utvikler et godt øye til sin erkefranske kokkekollega Collette. Den store styrkeprøven kommer når matkritikeren Anton Ego (som ligner mer på Grev Dracula enn noe annet) annonserer sin gjenkomst. Ego var nemlig den som startet nedturen da han fratok restauranten en stjerne.

Underveis kretser filmen omkring en rekke beundringsverdige idealer, som i vår postmoderne, lett apokalyptiske samtid glemmes eller anses som gammeldagse. Jeg tok meg flere ganger i å savne dem som en motvekt til dagens brautende egosamfunn:

Familien er viktig; stiller du opp for dem, stiller de opp for deg
Vær deg sjøl, det er alt du kan være, og det er ingen motsetning mot å være lojal mot sitt kall og sin familie
Ikke døm automatisk de som ikke er som deg, det kan hende de overrasker deg
Alle kommer fra et sted, ergo er hjemstedet viktig
Mat er ikke bare ingredienser, men også assosiasjoner; det enkle er med andre ord ofte det beste

Alle disse idealene får sitt utløp i Egos annonserte besøk. For hva får han servert? Jo, ratatouille – rat-a-too-ee – of course? Alle i restauranten gir seg ende over på grunn av dette valget, men sammen med sin rotteklan lager Remy den beste ratatouillen som noensinne er blitt servert; det vil si, bortsett fra den som den nå kyniske og usympatiske Ego fikk av sin mor da han var liten.

I sin spalte, som leses opp på slutten av filmen, skriver Ego så vakkert, så vakkert, om hvordan alle disse erkjennelsene fikk utløp gjennom smaken av en enkel grønnsaksrett. Foruten å refse kritikere for å være for raske til å hakke på ting, og dessuten vise liten respekt for de som faktisk tør å stikke frem snuten, er de lykkelige assosiasjonene til den enkle bonderetten ratatouille, laget av en omsorgsfull mor, ti ganger sterkere enn all verdens matsnobberi, fordommer og sementerte meninger som ikke lenger har røtter i virkeligheten.

Romankrangel

2007-09-25T09:14:00.000-07:00

En romans kvalitet avgjøres ikke bare av andre forfattere, men også av dens lesere.

Nylig ble Dag Solstads Genanse og verdighet kåret til 1990-tallets beste roman i hele verden, intet mindre. Riktignok av en norsk jury, i forbindelse med et arrangement i regi av De norske Bokklubbene, men likevel. I kamp med blant andre Don DeLillos Underverden og J.M. Coetzees Vanære steg Solstad til værs og mottok prisen av en smørblid kulturminister på Litteraturens hus. Solstad kommenterte tildelingen slik: «Man kan si mye om slike kåringer, men akkurat i dag er jeg for».

Skift spalte. For ikke lenge siden skrev Jonny Halberg et usedvanlig surt angrep på blant andre Anne B. Ragde, og tilføyde at såkalte «mellomromaner» bare var salgsmaskiner for forlagene. Erlend Loe, på sin side, uttalte at han ville være fornøyd dersom han hadde skrevet noen gode mellombøker. Halberg mente dagens litteratur var motstandsløs og hvor teksten «er en overflate som ikke skjuler noe mer enn det sagte». Halberg ble dessuten foregått av litteraturkritiker Kjell Ivar Skjerdingstad, som dristet seg til å hevde at «i en roman er en tur ned i fjæra alltid noe mer enn en tur ned i fjæra».

Hva har disse to hendelsene med hverandre å gjøre? Ikke annet enn at romankunsten av den dominerende majoritet i litteratur-Norge til stadighet antas å være én kunstform, uten tillatelse til variasjoner, krumspring, nytenkning og alternative fortellerteknikker – bortsett fra når det gjelder Dag Solstad, da. Er det fordi Solstad er rar på håret, bor i Berlin og skriver bøker hvor det på forhånd er annonsert minst tre dobbeltbunner i hver setning? Eller er det fordi «kvalitet» ifølge noen har blitt et skjellsord, og et demokratisert kulturbegrep ifølge andre?

Vel. Sannsynligvis noe midt i mellom, med en dose semantisk tilbehør. Solstad skriver jo i essayet «Tingene og verden» fra 1967 at en kaffekjele bare er en kaffekjele, mens Elias Ruklas kamp mot paraplyen i Genanse og verdighet er like symbolmettet som et hvilket som helst maleri av Edward Hopper. Kultursosiologisk sett er definisjonen på kvalitet vanligvis en posisjoneringskamp i et kulturelt hierarki, gjerne på egne vegne. Det er imidlertid også andre refleksjoner som er verdt å merke seg. For meg personlig varierer en romans kvalitet med hva jeg får ut av den; være seg emosjonelt eller intellektuelt. Forfatterens intensjoner er mindre viktige.

En dyptloddende og krevende roman som Korrigeringer av Jonathan Franzen ga meg like mye litterær glede som den utskjelte og elskede «page-turneren» Da Vinci-koden av Dan Brown. Men det er ikke fordi jeg har et relativistisk kvalitetsbegrep eller har en krakilsk motforestilling mot å la «elitister» bestemme hva kvalitet skal innebære. Årsaken er simpelthen litt fleksibilitet når det gjelder kvalitetsbegrepet; jeg forventer ikke kompleks dialog og eksistensielt drama når jeg ser Die Hard 4.0, på samme måte som jeg ikke forventer tre tonn eksplosiver og punchlines som «yippi-ka-yey motherfucker» i Breaking the Waves. På samme måte hadde jeg andre forventninger til Franzen enn til Brown.

Denne lille betraktningen ser ut til å være fraværende i debatten om litteratur-Norges kvalitetsnivå. Ikke desto mindre kan det være på tide å se nærmere på den.

Kapitalismens mangfold

2007-09-20T04:42:00.000-07:00

Her om dagen fant jeg igjen en bok om økonomisk globalisering flere burde lese – ikke minst de som tror at kapitalisme er ett fenomen.

«Nyliberalisme» har blitt et språklig kjæledyr for de som anser økonomisk globalisering for å være synonymt med en aggressiv og USA-dominert markedsliberalisme. Dette er tydelig blant annet i debatten om WTO-forhandlingene. Men økonomisk globalisering handler ikke om å være for eller imot nyliberalisme, USA eller Kina. Det handler om ringvirkningene fra måten den globale økonomien organiseres på. «Diktatorkapitalismen», som skiller handel fra alt som knytter seg til den – mennesker, kulturer og produksjonsforhold – undergraver demokratiske prinsipper uavhengig av nasjonalitet. Denne kommer man ikke til livs ved å skyte på et luftslott.

Frihandel og USA-dominert kapitalisme er ikke synonymer. USA har et sterkt importvern og bryter dermed med den klassiske frimarkedstesen. Verdenshandelen er også en dårlig representant for kritikere av frimarkedstesen, siden mye av den foregår regionalt mellom avtalefestede partnere, og ikke på et åpent og fritt marked. EU, USA og Japan har gjennom 1990-tallet stått for 65 til 75 % av all produksjon, handel og investeringer. På slutten av 1980-tallet var det dessuten japanerne som stod i spissen for den økonomiske globaliseringsiveren. (Sosiologen Roland Robertson utfordret for en tid tilbake alle til å lese Harvard Business Review i årene 1985-90 for å bekrefte dette.)

Dessuten er det viktig å påpeke at selv om de økonomiske nettverkene har global rekkevidde, betyr ikke det at de praktiseres likt overalt. I boken Varieties of Capitalism fra 2001, redigert av Peter Hall og David Soskice, bekreftes det dype makroøkonomiske skiller mellom for eksempel USA, Tyskland, Japan og Frankrike. Dette gjelder også østeuropeiske land, f.eks. Ungarn, Polen og Slovenia, samtidig som søramerikanske økonomier – Brasil, Venezuela, Argentina – også er institusjonelt høyst ulike.

Tenk dessuten på forskjellene mellom India, Saudi-Arabia og Nigeria. Og tenk på Kinas overgang til en «sosialistisk markedsøkonomi», som har foregått med bruk av redskaper som ligger langt fra den liberale versjonen av kapitalisme som fanebæres av USA. Blant annet ligger Kinas økonomiske vekstkjerne i en sterk kapitalkontroll. Det er heller ikke noe problem å finne argumenter for at det som kalles «de fire tigere» – Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hong Kong – ikke nødvendigvis har så mye til felles som man skulle tro.

Enda større forskjeller finner vi dersom vi går mer lokalt til verks. Den amerikanske kapitalisten og eventyreren Jim Rogers reiste i perioden 1999-2002 jorden rundt med bil, hvor han tilbakela 245 000 km gjennom fem verdensdeler og 116 land. I løpet av turen, dokumentert i boken Adventure Capitalist fra 2003, undersøkte Rogers investeringsmulighetene i de ulike landene og hvordan det gikk med investeringene han allerede hadde gjort på tidligere reiser.

Enorme forskjeller kom til syne. Ikke bare hadde mange investorer, statlige instanser og økonomiske organer et slapt forhold til forretningsetikk, skatteregler og bankvesen, men i tillegg var det lite som minnet om den villmannskapitalismen som ifølge nyliberalismekritikerne hjemsøker kloden. Tvert imot; omtrent overalt hvor Rogers reiste måtte han lære seg nye systemer og konfrontere personlige nettverk, nepotisme og lokalpolitiske økonomier. Dessuten tilkom en rekke av hva antropologer kaller «basarøkonomier», hvor gjenstander og tjenester ikke bare ble handlet med gjennom formelle systemer, men i tillegg var utstyrt med ulike personlige eller kulturelle verdier.

Wall Street-veteranen Rogers selv er ingen typisk nyliberalist, slik kritikerne forstår begrepet. Han forakter den økonomiske politikken til George W. Bush og synes Clinton gjorde en dårlig jobb. Derimot kritiserer han hvordan økonomisk utvikling altfor ofte hindres av nasjonalstatlig byråkrati, maktoligarkier, finansielle eliter, lokale krigsherrer, kvinneundertrykkelse, korrupsjon og innsidehandel. Det er mangelen på åpenhet, enhetlige systemer og lovverk som står i veien for en globaløkonomisk utjevning. Og – for den som måtte være i tvil – for Rogers er USA naturligvis intet unntak.

Idioti og film

2007-09-13T03:49:00.000-07:00

Man trenger ikke være Einstein for å forstå at lager man smal film, kan man ikke forvente et bredt publikum

De siste dagene har det gått en debatt om intelligensnivået på det norske kinopublikummet. Filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen (heretter LDKJ) er sur og bitter på det norske folk ettersom spillefilmdebuten hans «5 løgner» bare er sett av 15 000 mennesker. I et intervju med NRK P2s «Kulturnytt» hevdet han nylig at nordmenn bare er en gjeng med udannede bønder, mens han til Dagbladet la til at «Det norske folk får kjøpe frossenpizzaen sin, stemme Ap og FrP og steike i sitt eget fett og åndelige tomhet».

Nå har ikke jeg sett denne «5 løgner», men etter omtalen å dømme virker det som om besøkstallene bekrefter en kultursosiologisk selvfølgelighet: smal film trekker færre mennesker enn bred film, simpelthen fordi appelleringsgrunnlaget er mindre. Grå biler selger bedre enn skrikrosa biler. McDonald's har et større marked enn lokale smalahovudkokker. Samtidig kan det tenkes at filmskaper LDKJ har vel høye tanker om seg selv. Det er greit å være pretensiøs, høyborgerlig, intellektuell og alt det der, men er det noe Van Gogh og andre misforståtte genier har lært oss, er at enhver kunstner gjør lurt i å i det minste forsøke å kjenne sin besøkelsestid.

Et annet aspekt er det emosjonelle. Selv om Eirik Alver i Dagbladet hevder at årsaken til besøkssvikten er at nordmenn er altfor rasjonelle, bevist ved at de er sære med hva de bruker pengene sine på (og der stiller rare, norske kunstfilmer til sedvanlig blodpris ganske langt bak i toget), tror jeg det er omvendt. Film er, som jeg har skrevet før, en opplevelse først og fremst for hjertet, ikke for hjernen. Den appellerer i første rekke til sansene, deretter intellektet. Det er derfor romantiske komedier, og i enda større grad blodsprutende actionfilmer, selger som hakka møkk over hele verden.

Det viktigste er likevel dette: Kulturredaktør i Dagsavisen, Mode Steinkjer, synes besøkstallene til «5 løgner» er mer av et symptom på sykdomstegnene i den smale filmens vilkår i Norge. Det er mulig han har rett, men han overser det vesentligste signalet fra LDKJ: Merk hvordan LDKJ, som åpenbart anser seg selv som en kvalitativt orientert og åndelig kunstner, markerer sin misnøye med å vise til svake besøkstall. Hadde han vært logisk i sin tankerekke, ville tilbakemeldingen fra de som faktisk har sett filmen vært viktigere enn hvor mange som kjøpte billetter.

Kulturparadoks, anyone?

Globaliserte lærebøker

2007-09-12T08:56:00.000-07:00

Samtidens kompleksitet krever en globalisert sosiologi

I ukeavisen Ny Tid ble det nylig avslørt et noe diskutabelt verdensbilde i norske skolebøker anno 2007. Her må sosiologi sies å kunne ha et medansvar. Blant annet, satt ord på av Willy Martinussen i forbindelse med tiårsjubileet til Sosiologisk tidsskrift i 2003, har lite av diskusjonen gått på hvor norsk sosiologi «bør bevege seg med de endrede eksistensbetingelsene vi nå møter». Erkjennelsen av at sosiologi er et verdensbildeformende fag må få konsekvenser når det gjelder å formidle innsikt fra en globalisert verden.

Innen historiefaget finner vi en interessant parallell: Delvis i forbindelse med opprettelsen av Journal of Global History, viet historiestudenttidsskriftet Fortid et helt nummer til å forklare hvorfor historikere må skrive globalhistorie fremfor verdenshistorie. Redaktør Jardar Sørvoll skriver innledningsvis at «Hvis historiefaget begrunnes av sin relevans for mennesker i samtiden, er det åpenbart at også norske historikere – nå midt i ’globaliseringens tidsalder’ – må bidra til å konstruere en global fortid». Bytter vi ut historikere med sosiologer, og fortid med samtid, forblir argumentet nøyaktig det samme.

Arenaene for en slik virkelighetsdreining er mange. I vår deltok jeg på et seminar i regi av «Mangfoldsåret 2008». Som jeg tidligere har nevnt på denne siden skjuler det seg under denne vignetten en programsatsning fra Kultur- og kirkedepartementet (KKD), hvor det overordnede målet er at kulturlivet i Norge fra 2008 i større grad enn i dag skal gjenspeile kulturelt mangfold. Selve seminaret avslørte en bred interesse for og mange sterke meninger om mangfoldsbegrepet.

Likevel, basert på mangfoldsårets stortingsmelding, var det flere saker som burde vært høyere opp på dagsordenen. Lærebøker (det kanskje trausteste, men viktigste læremidlet av alle) i samfunnsfag var en av dem. Slike bøker er utstillinger, ofte museumslignende sådanne, av en nasjons selvbilde. I en tematisk beslektet stortingsmelding står det for eksempel at «Skolen har i oppgave å formidle kulturarv, allmenndannelse, verdier og kunnskap og hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling». Med andre ord: ingen andre sosiale områder så ubegrensede muligheter til å forme oppvoksende slekters verdensbilde som skoleverket. Deriblant sosiologi.

Derimot står det ikke noe sted i mangfoldsårets stortingsmelding om hvilke konsekvenser 2008 skal ha for lærebokforståelsen av en globalisert verden. Dette er oppsiktsvekkende sett i lys av de senere års debatter (nå senest i Historisk tidsskrift) som har svermet rundt forfatterne og journalistene Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds (B&H) «urenhetens trilogi». Dette tre bøker lange argumentet om at samtidens dominerende historieforståelse ikke holder mål inneholder noen ubehagelige kjensgjerninger.

Historien om Norge, som tittelen på en av B&Hs bøker sier det, er eksempelvis «et lite stykke verdenshistorie». I vår nasjonsbyggende iver har vi glemt at Norge ikke har vokst frem av seg selv. Og i motsetning til flere bestselgere i debattsjangeren, eksempelvis Oriana Fallacis misforståtte kjærlighetserklæring til det hun tror er et kulturelt «ubesudlet» Europa, hevder B&H at dagens kulturfenomener er garnnøster av kryssende fortid.

Prosjektet går kort fortalt ut på å bevise at det er kulturell urenhet som er vår historiske naturtilstand, ikke «rene» og «kunstige overbygninger som nasjoner, sivilisasjoner og vilkårlige epokebetegnelser». Denne puslespillstrategien lar ikke alt ligge oppløst hulter til bulter, uten mål og mening. Tvert imot fordeler den definisjonsmakten på en mer demokratisk måte. Et eksempel på slik tenkning kan sette spørsmålstegn ved forfatteren Milan Kunderas påstand om at romanen er en europeisk oppfinnelse som kom med Miguel de Cervantes’ (1547-1616) Don Quijote.

Med B&Hs historieforståelse kan det derimot hevdes at romanen er en sammensatt litterær sjanger uten noe dominerende geografisk opphav, eksempelvis ved å i tillegg henvise til japanske Murasaki Shikibus (978-1031) Genji-Monogatari (Fortellingen om Genji). Boken, som ble ferdigstilt rundt 1015, kan dokumenteres å ha en rekke likhetstrekk med «den europeiske romanen». En slik uren forståelse, hvor tolkningen av romankunsten ikke er enten rent europeisk eller rent kinesisk, er et mer konstruktivt utgangspunkt for å få grep om vår sammenflettede verden.

Herbjørnsrud har fremført denne kritikken for lærere flere ganger, blant annet på et seminar ved Høgskolen i Sør-Trøndelag i vår. Responsen har avslørt en ond sirkel. En innvending Herbjørnsrud ofte fikk høre fra lærere var nemlig at de internasjonale elementene i norgeshistorien ikke stod på pensum. Lærebokforfatterne, på sin side, innrømmet at de av og til presenterte et forenklet verdensbilde, men at det var et krav fra lærernes side – ellers ville de ikke kjøpe bøkene – og at mange lærere gjerne ville ha bøker som samstemte med det de selv lærte på skolen. Samtidig måtte lærebokforfatterne skrive bøker som selger, for det krevde forlagene.

Denne sirkelen må brytes, og sosiologi må være sitt ansvar bevisst. Årsaken er at dersom de mest primære av alle læremidler ikke formidler at det er normalt med et globalisert Norge, både i form av positive og negative konsekvenser, vil vi møte store problemer når realitetene om hvordan verden er sammenvevd for alvor gjør seg gjeldende. Dersom forestillingene om verden blir sementert av kart som er latterlig avvikende fra terrenget – for eksempel gjennom bruken av kart i norske klasserom der Norden fremvises som større enn India – reproduseres vrangbilder for en oppvoksende generasjon.

Nødvendigheten vokser ettersom de neppe vil føle mindre av globaliseringen på kroppen etter hvert som de blir eldre.

Raseri

2007-09-07T02:52:00.000-07:00

Hva skjer når sinne overgår til raseri med dødelig utfall?

De senere årene har såkalt lykkeforskning vært i skuddet. Blant annet har den britiske økonomiprofessoren Richard Layard med boka Happiness – Lessons from a New Science fått mye oppmerksomhet – også blant norske politikere. Selv om vi er blitt rike, har mer mat, klær, biler og ferier, bedre arbeidsplasser og bedre helse enn før, så hevder Layard gjennom sine undersøkelser at vi i Vesten ikke er blitt mer lykkelige enn folk var for 50 år siden.

Det noen imidlertid burde forsket mer på, var raseri. Årsaken burde være åpenbar. Det er mer vold og fare i raseri enn i lykke. Dessuten kan mangel på lykke, i alle fall fra et logisk resonnement, være en kilde til frustrasjon, sinne og til slutt raseri. I mai i år skrev medieviter Lars Audun Bråten en høyst interessant artikkel i Dagbladet om ettertankene rundt Cho Seung-Huis massedrap på 32 studenter og ansatte ved Virginia Tech 16. april 2007.

Bråten går i rette med blant andre Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Politihøgskolen og Universitetet i Oslo, og hevder at kulturbaserte forklaringer som dreier i retning hat, hevntanker og sosiopatiske tendenser – som følge av mobbing og sosial utestenging – ikke er tilstrekkelige. For å forstå slike massakrer må vi se nærmere på det psykologiske uttrykket katatymi. Bråten beskriver begrepet som «en sinnstilstand som oppstår når en person utvikler en idé som vedkommende føler må få utløp gjennom en voldelig handling».

Dernest utvikler personen «en plan for volden; en plan som bygges opp til en uimotståelig drift i kombinasjon med vrangforestillingens svartsyn og den symbolikken vedkommende tillegger voldshandlingen». Til slutt, idet planen skal fullføres, utvikler disse trekkene seg ifølge Bråten videre «som en selvmordsaksjon, fordi gjerningsmannen beskytter sin egen personlighet ved å la sitt eget liv kulminere ved handlingen».

Dessverre er denne lidelsen lite omtalt i forbindelse med skolemassakrer. En link til fenomenet gis imidlertid av rapperen Ill Bill. I låten «The Anatomy of a School Shooting» hevder Bråten at refrenget sier mer «om disse tragedienes natur enn samtlige offentlige stemmer har gjort i kjølvannet av Cho Seung-Huis sanseløse massemord». Med en tekst formet som Eric Harris (en av de to som stod bak Columbine-massakren) fiktive selvmordsbrev, gis vi forklaringen i et hip-hop-skall:

«My name is Eric Harris/I was forever harassed, an outcast/You fuck with us, but now me and Dylan is pulling out gats/I’ve been wanting to murder people/Suicide is played out: If you’re gonna die, take people with you/We’ve been planning this before the kids at Jonesboro did it/And I wanted the world to know why people die when WE did it/I even killed myself, but don’t feel sorry for me/Feel sorry for your seeds as we spread a disease/Another bloodbath coming soon to a school near you».

I ettertid, også på grunn av TV2-dokumentaren «Reflektor: Tragedien ved Virginia Tech», hvor amerikanske myndigheter fremdeles ikke ser ut til å ha forstått voldsfascinasjonen og det psykologiske omfanget av massemordenes popkulturelle udødelighet, er det grunn til å ta Ill Bills tanker på alvor. Det er naturligvis ikke hele forklaringen, men kan være en av de manglende bitene.

Sosiologi til folket

2007-08-29T03:23:00.000-07:00

Først: Igjen gratulerer til Bent Sofus Tranøy, statsviter ved Universitetet i Oslo, som i vår fullt fortjent vant Brageprisen for faglitteratur med sin Markedets makt over sinnene. Boken er forrykende god og kunne vært tatt for å ha blitt skrevet av en sosiolog. Men det er den ikke. Til det er den altfor fengende, morsom, kranglete og personlig. Jeg tror ikke det er tilfeldig.

Hva er det med sosiologi og dets angst for å være folkelig? Innen biologi klarer Stephen Jay Gould å gjøre interessante refleksjoner rundt hvorfor menn har brystvorter. Innen sosialantropologi trekker Thomas Hylland Eriksen ubesværet sammenhenger mellom McDonaldisering, trobriandere og Dagbladets forsider. Innen økonomi skrev Diane Coyle en storselger i Sex, dop og økonomi. Innen astronomi klarer Knut Jørgen Røed Ødegaard å overbevise 30 000 mennesker om å møte opp grytidlig i Frognerparken for å se på Venus-passasjen. Men innen sosiologi? Det er det heller trist.

Sosiologi er et fantastisk tilpasningsdyktig fag. Dessverre står ikke evnen til å kommunisere direkte med sitt eget studieobjekt, nemlig samfunnet, i stil. Sosiologi lider kort sagt av et populærvitenskapelig underskudd. Sosiologiens tradisjonelle forhold til kommunikasjon kan illustreres med en vits: «Hva får du dersom du krysser en sosiolog med en mafiaboss? Et tilbud du ikke kan forstå!»

Jeg tror naturligvis ikke at sosiologer går inn for å skrive vanskelig tilgjengelige bøker eller skyr populærvitenskap av prinsipp. Derimot bør de stille strengere krav til sine egne produksjoner basert på en så enkel leveregel som allmenn lesbarhet. Eller hva med å endre tildelingsreglene for vitenskapelige publiseringspoeng i en retning som er vennlig mot populærvitenskap?

Dette betyr imidlertid ikke at kombinasjonen av språklige komplikasjoner og faglig pondus gjør bøker unødvendige å lese. Men det ville være direkte misvisende å si at popularisering skaper flere begrensninger enn muligheter for sosiologiens vedkommende. Dette bevises, om ikke annet, av de sosiologer – Richard Sennett er et navn som ofte nevnes – som mottar applaus for sine evner til å føre sammen fag og formidlingskunst.

Sosiologikollega Peter L. Berger skrev for eksempel dette om Sennetts sterkt kapitalismekritiske The Corrosion of Character: «Drøftingen er tankefull, befriende tom for sosiologisk sjargong og levendegjort av en varm, menneskelig sympati» – og det i den høyrekonservative amerikanske finansavisen The Wall Street Journal (ikke funnet på nett).

Dette bør både forskere og sosiologistudenter med skriveambisjoner ved UiO ta innover seg. Hva med å trekke en parallell til Bruce Springsteen og folk-rockalbumet We Shall Overcome: The Seeger Sessions? I den medfølgende DVD-dokumentaren sier Springsteen at mye av den aktivistiske folkemusikktradisjonen forsvinner fordi den ikke blir rekontekstualisert. For å overleve må den aktualiseres på nytt gjennom å tilpasses en ny setting og et nytt publikum. Se mot Irak-krigen, og vips – så er «Bring ’Em Home» i hendene på The Boss straks høyaktuell. Slik kan vi også se på sosiologi, eller hva?

Det mangler i alle fall ikke på emner å ta tak i. Det hungres etter sosiologiske analyser av alt fra Muhammed-karikaturer, den kosmopolitiske retten til å like Dolly Parton, svartebørsvåpenhandleren Viktor Bout, norsk kulturelites kameraderi, til Språkrådets definisjon av Nordmenn®. Menyen for populærvitenskapelig sosiologiinnsats inneholder noe for enhver smak. Så, skal vi satse på at neste års Brageprisvinner er en sosiolog?

Applausens historie

2007-08-28T05:56:00.000-07:00

Hvorfor klapper vi hendene mot hverandre ved bestemte anledninger?

Sosiologi er et fag som gjerne tar for seg ulike sider ved sosial samhandling. Det betyr en nærmere titt på konvensjoner og normer som gjerne blir tatt for gitt. Applaus er en av disse normbaserte handlingene som vi bare gjør uten å tenke over hvorfor. Hadde en Mars-boer kommet inn på Chat Noir rett etter et revynummer, ville den nok klødd seg i hodet over gesten.

Ok, vi gir applaus for noe vi synes er bra, for eksempel etter en låt på en Springsteen-konsert, men hvorfor vi gir nettopp applaus – og ikke gjør noe annet, som å stå på huet og sparke i luften – er ukjent for de fleste. Denne erkjennelsen ble tatt opp av en journalist i Drammens Tidende for et par siden. Men verken teaterdirektør ved Drammens Teater, Bjarne Flølo, teaterviter Anne Helgesen eller sosialantropolog Odd Are Berkaak visste egentlig hva klappingen kommer av, bortsett fra at det hadde noe med kultur å gjøre.

Min lille ekspedisjon i Internettjungelen på jakt etter applausens historie ga færre svar enn jeg hadde håpet. Litteraturprofessor Steven Connor skriver i boken The Auditory Culture Reader (hele kapittelet er tilgjengelig her), redigert av Michael Bull og Les Back, at klapping angivelig har utviklet seg fra fysiske bevegelser – på mange steder i verden samtidig – som følge av «states of excitement».

Connor mener at klappingen til å begynne med hadde en musikalsk funksjon, men at det etter hvert har antatt ulike politiske og kulturelle betydninger. Blant annet skriver han at «Clapping of hands retains its association with anger, triumph and insulting contempt through the Old Testament. When Balaam has failed to curse the tribes of Israel as he had been commanded, ‘Balak’s anger was kindled against Balaam, and he smote his hands together’ (24.10)».

Klappingens bruksområder er, når vi ser nærmere på saken, relativt store. I enkelte områder av India bruker hermafroditter klapping som varsel for å tilkjennegi hvem de er; kalifer klapper for å styre sine dansere; engelsk 60-tallspop har gitt oss musikkens «Beatles-klapp»; klapping er en markør for gangen i en Shinto-bønn; på slutten av Peter Pan oppfordres barna til å klappe slik at Tingeling kan vekkes til live; James Joyce bruker klappingen som virkemiddel i romanen Ulysses – you name it.

Selv om ordet «applaus» kommer av det latinske «plaudere», som betyr å slå (hendene) sammen, skriver ikke Connor så mye om overgangen fra klapping til applaus. Han trekker imidlertid frem de organiserte klakørene, det vil si innleide personer som i franske teatre tidlig på 1800-tallet klappet på kommando. De forsøkte gjennom ekstatisk klapping, antatt som et tegn på glede, å manipulere omgivelsene til å tro at teaterforestillingen var en suksess. For øvrig ikke ulikt «latterboksene» som så å si alltid medfølger amerikanske sitcoms.

Men siden både klapping og applaus, i dets flertallige betydninger, åpenbart har eksistert før franske klakører, må det ligge mer i fenomenet. Take Our Word For It hevder at applaus har vært et sosialt fenomen siden Middelalderen, fortrinnsvis i forbindelse med omreisende musikere som spilte på bytorg. Metafilter skriver «folks have been clapping for joy since Biblical times». Ifølge Yahoo! Reference kommer ordet «clap» fra det norrønske «klappa».

Så hvor er boken om applausens historie? Forfatteren av den har i alle fall en kjøper i meg.

Globalisering på norsk

2007-08-24T00:11:00.000-07:00

Norge verken slutter eller begynner ved Svinesund.

Det sies at det siste uoppdagede aspektet ved globalisering er tidsreiser. Alt snakk om at avstander blir relative skal kunne bevises naturvitenskapelig. Flere fysikere hevder at dersom noen banker på døren din og sier at hun er deg på besøk fra fremtiden, bør du ikke beskylde henne for å være fra Jehovas Vitner eller lempe henne vekk fra dørstokken din. Det kan hende du står overfor en ubehagelig overraskelse, eventuelt at du begynner å huske fremtiden!

Så langt går ikke den ferske boken Globalisering i Norge. Politisk, kulturell og økonomisk suverenitet i endring av Jonathan W. Moses og Anne Margrethe Brigham, men den åpner likevel med et tankevekkende eksempel: Skredet av internasjonale anklager mot Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet på slutten av 1990-tallet. Rettsprosessen tok først og fremst form av at spanske myndigheter krevde utlevering av en chilensk tidligere statsleder fra britiske myndigheter. Prosessen tok tid, og forsøkene på å harmonisere et overnasjonalt regelverk ble hemmet av amerikanerne, som egentlig ikke hadde noe med den aktuelle prosessen å gjøre, men likevel valgte å involvere seg.

Med andre ord: Globalisering er noe mer enn et glassmanetbegrep. Det har konkrete årsaker og konsekvenser. Moses og Brighams bidrag for å klargjøre begrepet skiller seg ut av flere grunner. Den er skrevet på norsk, den inntar et flerfaglig og helhetlig perspektiv på globalisering, språket er nøkternt og informativt, og forfatterne tar ikke for gitt at utgangspunktet eller referansepunktet for enhver globaliseringsanalyse må være nasjonalstaten. At enkelte avsnitt blir i tørreste laget, ikke minst i økonomidelen, får så være. Til sammen danner dette en lettlest og oversiktlig begynnerbok for sosiologistudenter, som ikke orker å pløye seg gjennom eksempelvis en rotete og massiv bok som eksempelvis The Global Transformation Reader.

Forfatterne oppgir to formål med boken. For det første ønsker de å introdusere empiriske bevis på at globalisering er noe kvalitativt nytt sammenlignet med tidligere tider. Disse er igjen strukturert rundt tre empiriske emner og fagfelter; statsvitenskap (politikk), kultur (sosiologi) og samfunnsøkonomi. For det andre ønsker de å utfordre den nasjonalstatbaserte tilnærmingen til globalisering. Det betyr ikke at nasjonalstaten forsvinner, men at den må ses i et annet lys enn før. Det som vi oppfatter som rent nasjonalt, kan i realiteten være et sammensurium av kulturimpulser.

Argumentet er kort sagt at «Norge» ikke forsvinner i globaliseringens tidsalder, men det er vel så viktig å huske på at «Norge» ikke slutter ved Svinesund. Moses og Brigham tegner opp en tabell hvor Utenriksdepartementet alene er frivillig medlem av 64 overnasjonale eller globale organisasjoner. Skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk blir mer og mer utydelig, og er i mange tilfeller helt irrelevant.

Kulturelt trekker de frem hvordan utdanningsinstitusjoner, nasjonsbygging og nasjonalstat har hatt tette bånd siden opprettelsen av Det Kongelige Fredriks Universitet, bedre kjent som Universitetet i Oslo i 1811. Blant annet er sosiologi ett av de fagene som UiO har brukt i arbeidet med å skape en forestilling om «norskhet». Dette byr på utfordringer all den tid nasjonaliseringsprosjektet ikke lenger har monopol på å definere det norske.

På økonomiens vegne fremhever forfatterne hvordan Norge sliter med å kontrollere den innenlandske pengemengden. Årsaken er at skattepolitikk er blitt et transnasjonalt virkemiddel for å lokke til seg investeringer. I et land med så høyt skattetrykk som Norge slår det uheldig ut.

I mine øyne er Globalisering i Norge en positivt innstilt innføringsbok. Den gjør et ærlig forsøk på å kartlegge globalisering i Norge, uten verken å havne i nyliberalismens bilselgeroptimistiske new-age-lingo eller venstrenostalgisk polemikk om at alt var bedre under Gerhardsen. Ved siden av å presentere mer av globaliseringsfakta og mindre av hva forfatterne synes om dem, inviterer boken også til hvordan vi kan tenke om globalisering. Sosiologi har, som Moses og Brigham peker på, tradisjonelt hatt et oppsiktsvekkende nært forhold til staten. Hvilke utfordringer gir dette faget i en globaliserende tidsalder?

Boken blir derfor ikke rent belærende, slik mange andre innføringsbøker tenderer å være, men er også en oppfordring til studenter på ulike fag å reflektere over hvordan samfunnsvitenskapene konfronterer vår samtid – sier bøkene om globalisering mer om forfatterens faglige veivalg, eller er de nytenkende orienteringsmekanismer til en uoversiktlig verden? Viktig å gruble på, tror jeg.

Evige snapshots

2007-08-16T12:22:00.000-07:00

Kulturforståelse forutsetter at vi er klar over at vi velger en synsvinkel.

Et gammelt triks i gestaltpsykologien er de tvetydige bildene som tvinger oss til å velge det vi vil se. Et av de mest kjente er den såkalte «Rubins vase», oppkalt etter den danske psykologen Edgar Rubin (1886-1951). Bildet, som består av to skraverte felter med svart og hvitt, viser to ansiktsprofiler eller en vase, alt ettersom hvor man fokuserer blikket. Begge deler er dessuten like «sanne». På samme måte kan verdenshistorien se helt annerledes ut fra Djakarta enn i Oslo.

Kultursosiologisk sett er dette en viktig erkjennelse for å kunne skille skitt fra kanel når det gjelder meninger om kultur. Det er nemlig ikke tilfeldig hvordan disse meningene dannes. Et bevis på dette er den høyst interessante boken Reading National Geographic fra 1993 av Catherine A. Lutz og Jane L. Collins, professorer i henholdsvis antropologi og sosiologi. Som boktittelen indikerer, er deres forskningsobjekt det populærvitenskapelige magasinet National Geographic.

Magasinet er et ikon i USA, og har en langt sterkere posisjon der enn i for eksempel Norge. Så sterk er den at abonnementstallene på begynnelsen av 1990-tallet bare ble overgått av TV Guide og Reader’s Digest (Det Beste). I Lutz og Collins’ bok får vi dessuten vite at det ærverdige magasinet med røtter tilbake til 1888 brukes i skolen som læremiddel, er et velkjent supplement for middelklasseforeldres ønske om å utvide den intellektuelle horisonten for sine barn, og anses som et av de mer prestisjefylte bladene man kan ha på kaffebordene i de amerikanske hjem.

Først og fremst konsentrerer Lutz og Collins seg om hvordan National Geographic har konstruert et vindu mot verden, om hvordan inntrykkene om verden utenfor USA lenses inn gjennom bestemte bevisstgjøringsredskaper. Som de skriver: «National Geographic magazine is no forum for the free exchange of ideas about or from the third world. It is a glossy, stylized magazine of a highly limited number of themes and types of images». Måten resten av verden, først og fremst Afrika, fremstilles på er ikke tilfeldig. Det er et resultat av redaksjonelle grep som er nøye overveide.

Bildet av omverdenen skapes i første rekke fotografisk. Gjennom å lete i magasinets fotoarkiver oppdaget forskerne flere fellestrekk. Formålet med fotografiene, virker det som, var å fremheve det eksotiske – å eksotifisere «de andre». Generelt mener Lutz og Collins at magasinets fotohistorie gjenspeiler en forestilling om en verden delt i to; den moderne og den primitive. Spesielt ritualer eller rituelle øyeblikk ble hyppig brukt i denne eksotifiseringsprosessen. Et annet kjennetegn var fotografier av mennesker i kulturmarkerende klesdrakter – enten for å vise en form for tilhørighet eller som andre symbolske markører.

Ellers kjennetegnes fotohistorikken av sterke farger, portretter (gjerne av smilende barn eller nakne mørkhudede kvinner), hyggelige innfødinger (og lite blodbad, selv under krigsperioder), arbeidslyst, tette smågrupper og mennesker som lever i pakt med naturen. Flere av fotografiene har også fått status som evige snapshots fra en verden i endring, blant annet Steve McCurrys berømte ansiktsportrett av den da tolv år gamle Sharbat Gula – også kjent som «Afghan Girl», hun med de intense grønne øynene – som ble tatt i 1984 og publisert året etter som ledsagerfoto til en artikkel av Debra Denker om krigen i Afghanistan. Lenge visste ingen i National Geographic hvem hun var – utrolig nok – men etter møysommelig detektivarbeid klarte de å finne henne igjen i 2002.

Lutz og Collins tar ikke bare for seg fotografihistorien, men supplerer dette materialet med intervjuer av sentrale personer i National Geographic og en grundig teoretisk drøfting om magasinets plass i nyere amerikansk historie. Til sammen danner dette en tankevekkende bok som kanskje forteller like mye om de som står bak kameraet som de som står foran. Derimot må det påpekes at boken ikke nødvendigvis egentlig handler om National Geographic. Jeg leser boken vel så mye som et forsøk på å forstå datidens amerikanske kultursyn gjennom National Geographic – som bare er ett av mange mulige eksempler. For å si det på en annen måte: Rubins vase får sitt kultursosiologiske motstykke, og det er ikke gitt hva vi bør mene om Reading National Geographic. Anbefales!

Det promosjonelle mennesket

2007-08-13T10:53:00.000-07:00

promote’re, v. lat.-eng, fremme salget av (en vare); sales promotion [sei´ls pråmåu´sjen], eng., salgsfremmende virksomhet som ledd i en forretningsdrift

I 1943 ga forfatteren Ayn Rand ut individualistenes lille regnbuefargede, nemlig boken The Fountainhead. Denne omfangsrike romanen handler om den sykelig selvopptatte arkitekten og hyperindividualisten Howard Roark, som lever i troen på at «civilization is the process of setting man free from men». Roark er en dyp estetiker, med avansert sans for filosofisk dyrking av Selvet og fornektelse av den Andre. Individualismen er for ham naturens egen doktrine.

Et minneverdig øyeblikk i romanen er når individualisten Roark møter den ytterliggående kollektivisten Elisabeth Toohey, som tidligere i historien har argumentert heftig mot Roark og alt han står for. I motsetning til Roark, ønsker Toohey å snakke, og er dessuten høyst interessert i å vite hva Roark tenker om sånne som henne.

- Mr. Roark, we’re alone here. Why don’t you tell me what you think of me? In any words you wish. No one will hear us.

Roark repliserer:

- But I don’t think of you.

Og nå, i 2007, lever Howard Roark i et økende antall av mennesker, idealer, midler og mål, med ett unntak: Vår tids Roarker tenker på andre, men ikke som andre; i stedet er De Andre en strategisk forlengelse av Selvet. Hva kan Andre gjøre for MEG A/S?

På godt norsk: nettverksbygging, denne epokens sosiale mantra, som gjennomsyrer alt fra 71 grader nord til kongepudlene i Arbeiderpartiet. I vår skrev Gerd-Liv Valla i Morgenbladet (ikke på nett) om sine nye venner. Noen dager senere skrev Dagbladets Trude Ringheim en fornøyelig replikk hvor hun, i en blanding av harselas og dypeste alvor, stilte spørsmålstegn ved hjertevarmen til Vallas nye venner.

En av disse, yrkesdemonstrant og serieraddis Marielle Leerand, har sikkert sympati for Valla. Skal vi være kyniske, kan nok nytten av å være Vallas venn imidlertid ende opp som større enn sympatien. Samme gjelder Harald Stabell, som har utdefinert sin advokatgjerning til å gjelde sin egen multimerkevare – Harald Stabell™ – mer enn lover og regler. Alt i det gode Selvets tjeneste, eller hva?

Dette er bare aktuelle eksempler på en mye større sosiologisk trend, nemlig fremveksten av det promosjonelle mennesket. I første bind av Kapitalen skriver gamle Marx om varen: «en ytre gjenstand, en ting, som gjennom sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov av et eller annet slag». For det andre må varen være menneskelig frembrakt av menneskelig arbeid, være privat eiendom, være bestemt til å tilfredsstille behovene til andre enn den som har produsert eller eier den, og et middel til for eieren til å bytte til seg noe han/hun selv har bruk for. Som Marx-kjenner Åsmund Birkeland skriver i Karl Marx: Arbeid, kapital og fremmedgjøring: «Varen uttrykker altså og eksisterer kun ved bestemte sosiale relasjoner».

Dette oppfyller det promosjonelle menneskets idé om seg selv om vare. Bedriftsledere utbetaler skyhøye opsjoner til seg selv i den tro at det bare er de i hele verden som kan gjøre den jobben. Märtha som starter engleskole. Gründere i sin alminnelighet. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen.

Radioaktivitet

2007-08-07T05:13:00.000-07:00

Det er på tide å ta musikken tilbake.

«Uten musikk ville livet være en misforståelse» sa filosofen Friedrich Nietszche en gang. Men både Jan Fredrik Karlsen eller 120 Days bør være jævlig glad for at den syfilisforfulgte Nietszche ikke har anledning til å møte dem på byen. Og hvor i heiteste er Egon Holstad når man trenger ham!? Jeg mener: Hvor er Norges motsvarighet til The Pogues’ usannsynlige rølpeversjon av «Irish Rover» på plata Live at Brixton Academy. Eller den varme velkomsten av musikere som gir blaffen i alle trender, så som The Espen Reinertsen Organic Jukebox Experience?

Egentlig hadde jeg tenkt å forbli pensjonert musikkpoliti. Altfor mange nachspiel har gått med til endeløs krangling om hvilken artist som er best. En natt, under en stjerneklar Oslo-himmel, bestemte jeg meg simpelthen for å drite i hele diskusjonen. Men etter å vært syk i våres, avgjorde jeg at nå er det nok. Ok, ok, noe av skylden er min egen. Om det ikke var ille nok å være sengeliggende med feber og influensa, klarte jeg samtidig i kjedsomhetens narkose å skru på både radio og MTV. Siden har livet mitt har vært forsøkt imperialisert av hooks og fills og beats og jeg vet ikke hva.

Det jeg prøver å si er: Musikken må hjem. Til magiens verden. Revolusjonen bør gjæres. Brenn alle nyproduserte Converse-sko. Spark musikkanmeldende snørrvalpgutter med svenskefunky hårfrisyrer uten musikalsk fingerspissfølelse. Ta Bruce Springsteens utfordring på alvor, den han – i et sjeldent cocky øyeblikk til ham å være – på Hammersmith Odeon i 1975 skulle erobre verden «armed with a set list I dare any young band of today to match».

For hva handler musikk om? Er det simpel underholdning? Eller er det en uttrykksform som harmonerer mening, ettertanke, jubel, glede og sorg i et sjeldent vakkert samkvem; som å lukke øynene og komprimere alle følelser og mentale svingninger i noen få minutters ekstase som får oss til å glemme all elendighet, drømme oss fjernt og naivt bort til andre sfærer og virkeligheter, besvime av fryd, og skrike i lengsel etter et ideal vi ville dødd for å ta del i, men aldri kan bli en del av. Musikk er magi, det er alkymi for blå søndager og brutte løfter, øyeblikk av lykke og glimt av håp, alvor i gleden og glede i alvoret, som å slå en knyttet neve mot himmelen, et symbol på menneskets behov for å fri seg fra livets mas, gråte av latter og le av sorgen.

But what the hell. Etter å ha tenkt litt på saken, tror jeg at plateselskapene har en mening med dette, en skjult agenda. Hadde vi ikke blitt beleiret med så mye skrap, ville vi heller ikke hatt skattekisten med de virkelige gylne minuttene med musikalsk magi. Så til plateselskapene: bare fortsett å gi ut søppel, så unngår vi at genier blir forvandlet til P3-vennlig, men like fullt radioaktivt faenskap.

Rånerkultur

2007-08-01T03:18:00.000-07:00

Pontiac Trans Am fra Smokey & The Bandit

Norske politikere skjønner ikke det her med bilkultur

Bråk, branner og burnings; rånermiljøet på Notodden gikk amok da lokalpolitikerne stengte av rånerstripa deres. Men i den generelle moralske forargelsen over dette opprøret var det heldigvis enkelte kommentatorer som maktet å holde hodet kaldt.

Foruten en ok artikkel i Aftenposten var den mest fremsynte av dem Dagsavisens Anette Orre. Tydeligvis med egenopplevde erfaringer fra et rånemiljø på Vestlandet trakk hun frem flere ellers oversette årsaker og forklaringer på rånerkulturens indre struktur: «For undertegnede handlet det om vennskap og om utferdstrang, om den befriende følelsen det var å vite at man kunne komme seg vekk, for egen maskin, fra en bygd som var så liten at bykompis Arne kjørte gjennom den tre ganger før han skjønte at den faktisk var der».

Og vel så mye som å være en anti-autoritær samling av bilfrelste individer, dreier Orre inn på tanken at det dreier seg om bygdesosiologi. Bilkulturen holder bygdene levende i Norge. Rånerstripene hjelper å holde sammen små steder hvor ungdommene ellers har svært lite å ta seg til – enten fordi politikerne legger ned ungdomsklubber eller ungdommers interesser ikke matcher tilbudene. Ballettskole med dyre lærere hjelper lite dersom de ønsker seg flere billigere vintergarasjer hvor de kan skru på bilcrossbilene sine. Ikke alle har plakater av Ronaldinho på veggen.

Glem heller ikke de kultursosiologiske aspektene. Bilkulturen er en sosial bestanddel blant unge i alle aldre i Norge. Etter et treff på Tyrigrava like utenfor Oslo blir det skrevet på hjemmesidene til det nystartede bilbladet Råner’n at «det ble en koselig kveld med litt kaffe, vafler og juging». Uformell mekking, prating og kaffedrikking i garasjen er en sosial begivenhet som for mange overgår all verdens overarrangerte sammenkomster.

Bilkulturen som sådan er gammel, og helt fra noen smarte fyrer i California begynte å bygge om biler på 1950-tallet, har customisering, tuning og styling vært sengekamerat med bilutviklingen generelt. Med fremstående roller i popkulturens filmer og musikk – for eksempel James Deans Porsche i Rotløs ungdom og Steve McQueens Ford Mustang i Bullitt til Burt Reynolds svarte Trans Am i Smokey & The Bandit og frem til våre dagers The Fast & The Furious-serie går det en rød tråd: bil er mer enn et fremkomstmiddel; den er en kulturell oase i en ellers traurig verden; den er en teknologisk utfordring, et løfte om personlig frihet, et håp om å kunne realisere sin utbrytertrang og eskapistiske tanker.

Bilen er, til tross for norske politikeres overbevisning om det motsatte, altså ikke utelukkende en mekanisk innretning med fire hjul i hvert hjørne. Den er et av navene i vår moderne samfunnsformasjon. Gjennom bilprismen kan vi se klare forbindelser til historiens utvikling; politikk, nasjonalidentitet, økonomi, klassekamp, fremmedgjøring, urbanisering, litteratur, musikk, feminisme og miljøvern. Tenk bare på fenomener som Henry Ford og fordismen, Hitlers Nazi-Tyskland og utviklingen av Folkevogna, Japans industrireising etter annen verdenskrig, drive-in kinoer og Route 66, eller glamouren rundt Monte Carlo-rallyet.

Dette er velkjent for de fleste. NRK-programmet og bilmagasinet Autofils markante programleder Jan Erik Larssen – med tilhørende faste testsjåfør Tommy Rustad – er to ildsjeler som skal ha mye av æren for den oppfriskede debatten rundt fenomenet bil. Autofils bilmesse på Lillestrøm 3.-7. november i 2004 hadde totalt 78 422 personer besøkende, hvorav det på lørdagen 6. november var 25 951 personer innenfor dørene. Det var da det høyeste dagsbesøket i Norges Varemesses historie. I Lars Saabye Christensens klassiske roman Beatles gis det et vakkert eksempel på bilens historiske betydning:

Den første lørdagen i mai tuta det noe drabelig ute i Svolder-gate, måtte minst være Jensenius som prøvde å karre seg over krysset. Jeg fløy til vinduet. Fattern! Det var fattern i en ny bil, en knallrød Saab kom smygende ned Svoldergate som en kjempemarihøne. Jeg spurta ned, fattern krøyp ut, lente seg mot det varme biltaket, hadde kasta jakken og bretta opp skjorta, jøss, for en vår. Så kom muttern flyende, hun falt rundt ham, og slik er det jeg aller helst vil huske mor og far, ved siden av den nye bilen, en knallrød Saab V4, arm i arm, en maidag i 1967.

At bilen er mer enn bare en bil har aldri imidlertid norske politikere forstått, og ser ikke ut til å kunne forstå det heller. Siden norsk bilproduksjon må betegnes som en vits, har bilen aldri kunnet bli en del av den nasjonale identiteten i Norge på samme måte som Chevrolet i USA eller Ferrari i Italia. I stedet er bilen gjort til Belzebub-symbol for en stigmatisert og misforstått gruppe som aldri er blitt tatt på alvor.

I det glitrende essayet «Hvorfor råner ikke kulturradikalere?» skriver Bjørn Hatterud at rånere verken er rasistiske, homofobe, kvinnefiendtlige, miljøskadende og trafikkfarlige – i alle fall ikke mer enn andre. Hva gjelder miljøsynspunktet er rånere neppe verre, som Orre påpekte, enn rike smågutter med høy promille som råkjører i dyre fritidsbåter. Viktigst, ifølge Hatterud, er derimot at subkulturen som rånerne representerer aldri har fått støtte hos kulturradikalerne – de som har påtatt seg ansvaret for å forsvare de marginaliserte gruppene som storsamfunnet ikke godtar.

Hatterud leser årsaken til dette i kulturradikalerens klassereiseromantikk. Den klassereisende «kom seg bort fra hjemstedet, bort fra taperne som ble igjen». Å råne bryter derfor med den nomadiske, klassereisende kulturraddisens idealer; heimstadnostalgi står i kontrast til oppbruddet, til behovet for å reise verden rundt og oppdage sider ved livet man ikke visste fantes. Eller som Hatterud skriver: «Transportmidler skal bare være til hjelp for å komme frem til dette målet. En person som klarer å finne seg selv bak rattet på en bil, som kjører rundt og rundt på hjemstedet, er et usympatisk menneske i kulturradikalerens øyne».

Rikistan

2007-07-27T03:35:00.000-07:00

Hvorfor foretar ingen feltarbeid blant the filthy rich?

Sosiologien har tradisjonelt hatt «friends in low places», for å si det med en kjent Garth Brooks-sang. Å låne de undertrykte, hjemløse eller marginaliserte en stemme er et sosiologisk adelsmerke. Men hva med livsstil, normer og rollesett hos de rike? Og da mener jeg ikke de patetiske «se-jeg-har-fått-låne-pappas-BMW X5»-guttene med sleika hår og jeans til tretusenfire på Oslo Vest. Da snakker jeg om de fordømt rike, the filthy rich. De som shopper Learjets og Rollser som vi andre kjøper et par bukser. For her er det ikke snakk om standardutgaver av noe som helst.

Årsaken til at jeg skriver om dette er først og fremst Salon Privé, det ekstremt eksklusive biltreffet på The Hurlingham Club i England. Men jeg ble for alvor gjort oppmerksom på denne verdenen i Firenze for noen år tilbake. Mens jeg ventet på kjæresten min slappet jeg av i hotellobbyen. Foran meg på bordet lå et glanset, tykt magasin med tittelen Rich Guy formelig sydet luksus. Undertittelen «luxury magazine for the rich and famous» dempet heller ikke glamourfaktoren. Etter hvert oppdaget jeg at det ikke lå alene – det var et lite bibliotek med slike blader. Et av dem het Millionaire, men ble raskt overgått av Billionaire. Dessuten tilkom Yeaplease Magazine, Caché, Robb Report, Haute Living og Goldarths Review.

Jo mer jeg bladde, jo mer tenkte: for svingende, dette er jo en hel industri, en hel verden, en hel galakse vi aldri hører om eller aldri ser. Dette er de virkelig marginaliserte gruppene! Her går det i svært eksklusive fly, yacther, limousiner, eiendommer, penner, smykker, eksotiske ferier, klokker, vin, klær og golfkøller. Her er det normalt å ha bodd på Burj Al Arab (verdens eneste syvstjerners hotell), gå i håndsydde sko fra GJ Cleverly, bære Jaeger-LeCoultre-klokker på armen, eller inneha minst tre Rolls-Royces av nyere modell. Skribent i Goldarths Review, Ian Kuah, skriver for eksempel – tilsynelatende med totalt fravær av ironi: «It is said that you are what you drive. The reality, in the rarefied upper echelons of society, is that you are also what you are driven in».

Luksuslivet mangler ikke oppmerksomhet som sådan i Norge, men det begrenser seg som regel til Se & Hør-nivå med sensasjonsoppslag om fotballspillerens Morten Gamst Pedersens nye Ferrari. Ett unntak er imidlertid eksklusivdelen av nettstedet E24, som i en blanding av barnslig nysgjerrighet og ektefølt beundring blant annet har sett nærmere på verdens dyreste drinker. Med finansmagasinet Forbes som kilde tildeler de «Martini on the Rock» på Algonquin Hotel i New York førsteplassen.

Nå skulle man kanskje tro at det er ekstremt edle dråper det er snakk om her, men den gang ei: The Rock er en diamant, en 1,52 karats diamant fra hotellets egen juvelbutikk. E24 opplyser, for den som måtte være interessert, at drinken må bestilles 72 timer i forveien. Siden de aller fleste er mer opptatt av det de skal drikke enn dyre steiner (dvs. når de bestiller en drink), kan du besøke Gordon Ramseys (jepp, den ubehøvlede og usympatiske engelskmannen som kjefter og maser på TV innimellom) London Hotel i samme by og bestille en Bentley Sidecar til ca 3500 kroner.

Men prangende livsstil og innehav av uhorvelige summer med penger er ikke det samme, i alle fall ikke for oss med sosiologiske antenner. Skal vi tro den amerikanske økonomiprofessoren Robert Franks Luxury Fever samt navnebroren og Wall Street Journal-journalisten Robert Franks (det stemmer faktisk!) Richistan, må det ligge noe mer bak. Fremveksten av «Rikistan», landet uten nasjonale grenser, skyldes en sosial tendens, en allmenn aksept for delelinjer i samfunnet som ikke går langs kroner og øre, men hva disse pengene forvandles til av smak, normer og virkelighetsoppfatninger.

Ifølge den første Frank har det egentlig lite å gjøre med grådighet, men desto mer med hva naboene våre gjør. Hvis naboen ikke kjøpte den nye Lexusen for å imponere sin onkel, ville du ikke ha det samme behovet for en ny BMW, og begge ville kunnet jobbe mindre eller bruke pengene på nyttigere ting – som opplevelser med barna. Nå er denne forklaringen alene vel tynn, men motivene for å jage mot større økonomiske høyder er utvilsomt beslektet med det Thomas Hylland Eriksen tidligere har omtalt som sammenligningens forbannelse. Vi sammenligner oss med feil folk, og som regel de som har mer enn oss. Derfor bruker vi mer penger enn vi har råd til, og ser på materiell velstand som inngangsporten til personlig lykke.

Frank den andre har en annen innfallsvinkel. Hans bok er mer etnografisk i stilen, det vil si at den tar for seg rike personers egne meninger om livet i Rikistan. Da dukker det opp mye interessant. Aftenpostens Per Kristian Haugen gjør et relevant nummer ut av at mange rikes livshistorier baserer seg på drømmen om å skape noe eget. Det betyr knallhard jobbing og nådeløs resultatorientering. For som han skriver: «Kravet om resultater gjelder også den oppvoksende slekt. Mange foreldre er vant til å arbeide 14 timer i døgnet, og for dem er skrekkvisjonen at barna skal bli ødelagt av rikdommen og ende som Paris Hilton». Jeg istemmer derfor Haugens fremheving av dyrebare kurs der bekymrede foreldre betaler store penger for at barna skal forstå betydningen av økonomisk ansvarlighet og hardt arbeid. Langt fra monkey business, med andre ord.

Til sammen er dette likevel bare bruddstykker av en verden alle vet om, men som svært få har indre kjennskap til. Når kommer den første boken om norske rikinger?

Tegneseriesosiologi

2007-07-13T03:16:00.000-07:00

Der sosiologi ofte gjør enkle ting vanskelige, gjør tegneserien ofte vanskelige ting enkle. Noe å lære, med andre ord.

En vits om sosiologi lyder slik: «Hva får du dersom du krysser en sosiolog med en mafiaboss? Et tilbud du ikke kan forstå». Vitsen er dessverre ikke bare morsom. Den ledsages av noen ubehagelige sannheter om mange sosiologers hang til overdrevent sjargongrytteri og selvgratulerende språkjåleri. Heldigvis finnes det folk som tar dette på alvor og tenker på sosiologi som en inkluderende samfunnsvitenskap.

Sosiologene Stephen Scanlan og Seth Feinberg fra Ohio University brukte på slutten av 1990-tallet animasjonsserien The Simpsons i sine forelesninger. Resultatene var fremragende. I en artikkel publisert i det seriøse tidsskriftet Teaching Sociology hevder de at The Simpsons «can be particularly effective for illustrating sociological themes and encouraging critical thinking among today’s undergraduates».

Årsaken, skriver de videre, er at «The Simpsons complements teaching philosophies that stress applying to the sociological imagination to the observation of everyday life. Through the use of The Simpsons and related in-class exercises, we have found that The Simpsons is an effective pedagogical tool for demonstrating sociological concepts and fostering students’ understanding of the course material». (Teaching Sociology, Vol. 28, No. 2 (Apr., 2000), pp. 127-139)

For de som er kjent med den dysfunksjonelle Simpsons-familien – den fullstendig folkeskikkløse faren Homer, den rampete tiåringen Bart, babyen Maggie, barnegeniet Lisa, husmoren Marge – vil de med all sannsynlighet si seg enig i at en slik vri kan være et pedagogisk sjakktrekk. Etter å ha sett diverse episoder gjennom sosiologiske briller, definerer The Simpsons’ eskapader etter mitt syn selve grunnverdien på et godt sosiologisk eksempel; det skal representere noe du kjenner igjen, men samtidig fortelle deg noe nytt; det skal være (slik C. Wright Mills’ forlangte i klassikeren Den sociologiske fantasi) et skjæringsfelt mellom individ, historie og samfunn.

I forlengelsen av dette representerer The Simpsons en utrolig mangetydighet – det er en spissformulert og intelligent satire som ikke lar et eneste område av det amerikanske samfunnet stå uberørt (se for eksempel Planet Simpson av Chris Turner). Seriens rolle som effektiv normprovokatør og botemiddel mot politisk korrekthet kan ikke underkjennes. USAs eks-president, George H. W. Bush, uttalte attpåtil: «We’re going to keep trying to strengthen the American family. To make them more like The Waltons and less like The Simpsons».

Å bruke populærkulturelle fenomener som The Simpsons i undervisningen som instrument for å vise sosiologi i praksis, er dessverre en undervurdert metode. Det kan alltids mistenkes at tegneserier avfeies som en naiv barnegreie, en underholdende pust i bakken fra mer litterære tungvektere, eller som ledd i en fordummende populærkultur som ikke tilbyr mer enn et par illustrerte striper med dårlige vitser.

Men det å fortelle en historie, gjerne med eksistensiell dybde, med mange lag av mening og humor samtidig, enten via satire eller intellektuell spissfindighet på bare noen få ruter og replikker, ja, det er en kunst som er altfor lite verdsatt. Ha det i mente når Simpson-familien snart tar steget over til kinolerretet: The Simpsons Movie har Norgespremiere 27. juli, 2007.